oslopuls mener





Evig skjønt på hovedscenen
Romantikk for alle penga i Bjørvika
Giselle
Koreografert av Jean Coralli (1779-1854) og Jules Perrot (1810-1892)
Første gang vist i 1841 på Théâtre de l`Académie Royale i Paris.
Historien, skrevet av Vernoy de Saint-Georges og Théophile Gautier, er
inspirert av et eventyr av Heinrich Heine.
Regnes som en av de mest romantiske av alle klassiske balletter.
Hvis man vil ha romantikk, sødme og vemod, skjønnhet og åndelig sjeledryss,
skal man se Giselle. Oppsetningen, som tar utgangspunkt i originalen fra
1841, er iscenesatt og utviklet av Cynthia Harvey. Scenerommet er en skog i
høstfarger, vi ser et jaktslott og to hytter på scenen.
Dybdevirkningen er effektiv. Den nye scenografien, inkludert kostymene, er
tiltalende og stemningsskapende.
Dramatisk talent.
Tegning: Ulg Aas |
På den åpne plassen i skogen bor Giselle (Maiko Nishino) og hennes mor (Line
Alsaker). Beileren Hilarion (Christopher Kettner) viser seg, det gjør også
en forkledd prins, Albrecht (Richard Suttie). Det er Giselle som fanger
deres oppmerksomhet.
Sjelden ser man Suttie/Nishino så samdanset og betagende. Vi tror på
kjærligheten som de to forsiktig viser hverandre. Med sakte, sikre, små og
finstemte trinn og i myke løft og bevegelser ser vi to som er blitt glad i
hverandre.
At han egentlig lurer henne, at han allerede er forlovet med en adelig kvinne
(Hanne Thorbjørnsen Suttie), skaper den store vendingen i historien.
Overbevisende.
Den sjalu Hilarion avslører dobbeltspillet. Det svale scenebildet hvor
landsbyfolket har samlet seg til høstfest, forvandles til drama. Når Giselle
får vite sannheten, går hun fra forstanden. Forvandlingen er overbevisende
tolket av Nishino. Ikke bare danser hun henførende, hun har også et
dramatisk talent. Det gjelder også Kettner.
Det teatrale er en viktig del av Giselle. De bruker tilnærmet miming. Det
virker noe overdrevet, men må kanskje til. Giselle danser seg inn i døden.
Det tror vi i hvert fall på.
Andre akt, kalt den hvite, er paradoksalt nok skjønn. Vi er dypt inne i
skogen, det er fullmåne, det siver tåke over landskapet. Det handler hele
tiden om det hinsidige og livet blant forlovede kvinner, som døde før de ble
gift.
Wiliene, som de blir kalt, får ikke hvile i fred, men våkner til live hver
natt. Møter de en mann på sine vandringer, tvinger de ham til å danse til
han faller død om. En hevn for alt de selv ikke fikk.
Foto: Erik Berg / Operaen |
Albrecht begir seg til Giselles grav. Han blir også utsatt for wilienes
krefter, men Giselle beskytter ham og redder ham. De 16 wiliene viser mange
nydelige ensemblepartier. Sjelden er de så unisone, samdanset og grasiøse,
kledd i brudekjoler og slør.
Blendende.
Når Giselle trer frem i dette dødsriket i soli, og pas de deux-er, er det ikke
så mye mer den ballettelskende kan ønske seg. Nishino har en utsøkt
tåspissføring, en gratie og evne til å holde og fylle de dvelende
sekvensene. Det intrikate fotarbeidet og piruettene er blendende – som et
pust, en hvisken, som en ånd.
Dirigenten drar så det holder i de langsomme musikalske partiene, og vi tror
det vil briste på scenegulvet, men både ensemble, Nishino og Suttie har
kontroll. Cynthia Harvey har hatt en svært heldig hånd både med ensemble,
solister og iscenesettelse.
INGER-MARGRETHE LUNDE
Publisert: 28.09.09 09:24
Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!