oslopuls mener

Evig skjønt på hovedscenen

Hvis man vil ha romantikk, sødme og vemod, skjønnhet og åndelig sjeledryss, skal man se Giselle. Oppsetningen, som tar utgangspunkt i originalen fra 1841, er iscenesatt og utviklet av Cynthia Harvey. Scenerommet er en skog i høstfarger, vi ser et jaktslott og to hytter på scenen.

Dybdevirkningen er effektiv. Den nye scenografien, inkludert kostymene, er tiltalende og stemningsskapende.

Dramatisk talent.

Tegning: Ulg Aas

På den åpne plassen i skogen bor Giselle (Maiko Nishino) og hennes mor (Line Alsaker). Beileren Hilarion (Christopher Kettner) viser seg, det gjør også en forkledd prins, Albrecht (Richard Suttie). Det er Giselle som fanger deres oppmerksomhet.

Sjelden ser man Suttie/Nishino så samdanset og betagende. Vi tror på kjærligheten som de to forsiktig viser hverandre. Med sakte, sikre, små og finstemte trinn og i myke løft og bevegelser ser vi to som er blitt glad i hverandre.

At han egentlig lurer henne, at han allerede er forlovet med en adelig kvinne (Hanne Thorbjørnsen Suttie), skaper den store vendingen i historien.

Overbevisende.

Den sjalu Hilarion avslører dobbeltspillet. Det svale scenebildet hvor landsbyfolket har samlet seg til høstfest, forvandles til drama. Når Giselle får vite sannheten, går hun fra forstanden. Forvandlingen er overbevisende tolket av Nishino. Ikke bare danser hun henførende, hun har også et dramatisk talent. Det gjelder også Kettner.

Det teatrale er en viktig del av Giselle. De bruker tilnærmet miming. Det virker noe overdrevet, men må kanskje til. Giselle danser seg inn i døden. Det tror vi i hvert fall på.

Andre akt, kalt den hvite, er paradoksalt nok skjønn. Vi er dypt inne i skogen, det er fullmåne, det siver tåke over landskapet. Det handler hele tiden om det hinsidige og livet blant forlovede kvinner, som døde før de ble gift.

Wiliene, som de blir kalt, får ikke hvile i fred, men våkner til live hver natt. Møter de en mann på sine vandringer, tvinger de ham til å danse til han faller død om. En hevn for alt de selv ikke fikk.

Foto: Erik Berg / Operaen

Albrecht begir seg til Giselles grav. Han blir også utsatt for wilienes krefter, men Giselle beskytter ham og redder ham. De 16 wiliene viser mange nydelige ensemblepartier. Sjelden er de så unisone, samdanset og grasiøse, kledd i brudekjoler og slør.

Blendende.

Når Giselle trer frem i dette dødsriket i soli, og pas de deux-er, er det ikke så mye mer den ballettelskende kan ønske seg. Nishino har en utsøkt tåspissføring, en gratie og evne til å holde og fylle de dvelende sekvensene. Det intrikate fotarbeidet og piruettene er blendende – som et pust, en hvisken, som en ånd.

Dirigenten drar så det holder i de langsomme musikalske partiene, og vi tror det vil briste på scenegulvet, men både ensemble, Nishino og Suttie har kontroll. Cynthia Harvey har hatt en svært heldig hånd både med ensemble, solister og iscenesettelse.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!