oslopuls mener

Regissert suksess

Hvordan tør Den Norske Opera by på en gjenoppsetting av Donizettis Don Pasquale? En opera skrevet på under tre måneder og kjemisk fri for originalitet.

Her kommer klisjeene tettere enn regninger i januar, i et plott som får Karl & Co til å fremstå som sofistikert.

En tur til Bjørvika vil gi svar på spørsmålet og en god forklaring på hvorfor italienerne stullet med kokeoppskriftene etter Rossini, tiår etter tiår, mens resten av operaverden var i full marsj mot Wagners musikkdramaer. For svaret ligger i leken regi, vokale prestasjoner og godt skuespill, den gang som nå.

Hver minste ting har sin plass, ja selv kostymene spiller en viktig rolle, de tydeliggjør karaktertrekk og forandring.

Kraftfullt

Don Pasquale anno 2009 er en eksepsjonelt bra operaproduksjon. Først og fremst takket være samarbeidet mellom regissør François de Carpentries og dramaturg Karine Van Hercke.

Donizettis tre akters opera er kuttet ned, deler er flyttet rundt, og noe fjernet. Resultatet er et kraftfullt bevis for at autentisitet ikke er det å være bokstavtro, men å skape mening. For alt i denne oppsetningen er meningsfylt og gjennomtenkt. Hver minste ting har sin plass. Ja selv kostymene spiller en viktig rolle, de tydeliggjør karaktertrekk og forandring.

Detaljene

Regiens styrke ligger i detaljene. Sangerne er aldri overlatt til seg selv (og sine uvaner). Det de Carpentries har forstått, er at sangere ikke bare trenger en tekst å synge, men også en «tekst» å spille. Slik hjelper han til med å lage et teater hvor gest og mimikk er vel så viktig som det vokale, ja kanskje viktigere.

Og modellene er gjenkjennelige. De Carpentries har hentet fra Robert Wilsons strenge regi av sangerne, men også fra den høyst levende gjøglertradisjonen i fransk-belgisk teater, som hos Mnouchkines Théâtre du Soleil.

Det beste fra to verdener er satt inn i en usedvanlig vakker scenografi hvor de store, bevegelige blokker som flyttes ut til siden og dramatisk understreker handlingen, minner om Wilsons oppsetninger av Gluck-operaene i Paris.

Scenografien gir struktur og dramaturgisk ramme. Kort sagt, dette er det ypperste innen operaoppsetning, og sjeldent intelligent gjennomført.

Litt pirk

Orkesteret gjør en god jobb. Litt pirk her og der, og gitt akustikken i salen kan treblåserne gjerne spille korte noter mer staccato. Men den viktigste innsigelsen er tempo. Der oppsetningen ellers får frem alle mulige nyanser, blir tempovalget for snevert. Hurtig kan være hurtigere og langsomt langsommere.

Sangerensemblet holder høyt nivå, ikke minst scenisk. Ketil Hugaas er kostelig som Don Pasquale, og hans varme stemme kler rollen. Eli Kristin Hansveen er helt overbevisende som Norina, og i løpet av forestillingen blir hennes stemme også slankere. Det kler Donizetti. Men det er ingen vits i å fortsette oppramsingen. Alle aktørene på scenen gjør en flott presentasjon. Opera-genrens store problem med publikums mistro – hvorfor synger de nå? – er fullstendig fraværende. Det er bare å la seg forføre.

Det å gi vekk en CD-innspilling av Don Pasquale er en lite vennlig gest; dette er ikke en opera som skal høres. Men å ta med en ungdom på 2009-oppsetningen på Operaen, vil kunne gi et minne for livet. Bedre blir ikke komisk opera.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!