oslopuls mener

Dans og teknologi på CODA-festival

Første del av CODA-festivalen har tematisk konsentrert sine forestillinger rundt dans og nye medier. Alarm! av det japanske kompaniet Baby-Q Dance Company ledet av Yoko Higashino gir oss en kraftig, heftig og svært interessant opplevelse av lyd, teknologi og mennesker av kjøtt og blod.

Baby-Q står for «Babylon Quest», det gamle Babylon, en tid og et sted som var kjent for laster og dyder. Kompaniet befinner seg i et utfordrende spenn mellom det vakre og stygge, det rene og urene. Maskin og menneske. Isolasjon og nærhet.

Utstrakt hånd.

Som beboer fra strøk langt der nord, blir det å se Alarm! en fremmedartet opplevelse. Storbyens kaos trenger seg på, man ser for seg Tokyos gater, stinne av mennesker som går som roboter i baner uten å ense den andre.

Tempoet, avstanden og isolasjonen som danserne formidler, er påtagelig, som om rommet rundt bevegelsen, robotspråket, ironien og satiren som det også krydres med, forsterker følelsen av fremmedgjøring. Samtidig har forestillingen, som er satt sammen av sekvenser, en humor og gir en følelse av utstrakt hånd.

Ekspressivt.

Assosiasjoner går til tyske Pina Bausch, som nylig døde, og som ble kjent for sitt ekspressive, rå danseteater og hvor forholdet mellom kvinne og mann spilte en vesentlig rolle. I koreograf og danser Yoko Higashinos uttrykk ser vi spillet mellom kvinne og mann i strippete, samtidige monumentale scenebilder, men der Bausch ofte lot kvinne og mann gå i klinsj med hverandre, danser de her isolert.

Mørk dans.

Alarm! gir tilskueren fornemmelse av håp og et aldri så lite velgjørende smil. FOTO: YOSHIKAZU INOUE

Higashino er en enestående solodanser, vilt plastisk og overraskende i vokabularet, som oftest trekker mot gulvet. Bevegelsesspråket minner om Butoh, den japanske, groteske danseformen som søker røttene og de mørke og ukjente kreftene i tilværelsen. Butoh vil ikke illustrere mørke og lys, den vil være mørke og lys. Noe slikt aner man også i Higashinos vrengte, vridde og jordbundne dans.

Med seg har hun seks dansere. De har hver sin personlighet – som hos Bausch – de dramatiserer, de ironiserer, de lider, de leker og fjoller, de danser. Fragmentene henger sammen, samtidig er stil og genre vidt forskjellig. Lydbildet er en blanding av elektronika og dyster ambient musikk, tynne tråder av lyd, kanskje fuglekvitter, alarmlyd, dunkel togdur og plutselig Schuberts «Ave Maria».

Dynamisk.

Kaos og fremmedgjøring til tross, Alarm! gir tilskueren fornemmelse av håp og et aldri så lite velgjørende smil. CODA-festivalen går nå inn i en «eldre» periode. Godt etablerte internasjonale kunstnere vil stå i et dynamisk forhold til den yngre dansescenen og dens heftige bruk av og identifisering med ny teknologi.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!