kunst & scene

Enkelte ganger går man med en visst blyghet til teatret. Det er når det skal handle om krevende emner. Som her selvmord. Lars Norén har omtalt tunge og tabubelagte emner før, som i November, som handlet om livet etter døden. Nå gjør han det igjen, men holder seg på bakken, så å si, blant de etterlatte og noen til.

Gremmelse.

Det blir fra første stund en selsom opplevelse, og jeg tenker med sjenanse og gremmelse på dem som har opplevd noe tilsvarende i det virkelige livet. Skuespillet strekker seg over de to første dagene etter at familiens mor tok sitt eget liv.

Vi befinner oss i et stort, mørkt, nakent rom, der treffer vi faren (Svein Tindberg), datteren (Kirsti Stubø) og sønnen (Tobias Santelmann). I gjenkjennelig, minimalistisk stil plasserer Eirik Stubø skuespillerne på linje. De beveger seg inn og ut av linjedramaturgien ettersom hvilken scene og dialog det dreier seg om. I seg selv et effektivt grep, hadde det bare ikke vært for teksten.

Jon Fosse-pastisj.

Foto: Erik Berg

Det virker som skuespillerne sliter fra første replikk. Her skal det ikke føles og psykologiseres så mye, det ligger ikke i stilen til Stubø. Men fordi skuespillet er så mangelfullt, oppleves det paradoksalt nok både maniert og insisterende. Det blir pinlig. Dette er en Jon Fosse-pastisj av elendig sort. Der hvor Fosse åpner for poesi, dytter Norén til med noen ordknappe og innskutte historier. Det kunne blitt skremmende, men her blir det bare tull, litt sånn «se og hør». Som om hovedpoenget og dypsindigheten skal ligge i at den forvirrede mannen får en hyrdestund midt i tragedien – og uten at han egentlig vet at det skjer.

Snev av nærvær.

Den oppstyltede teksten i trettende repetisjon, gir ingen dynamikk eller opplevelse av noe vesentlig. Barnas sorg, forvirring og sinne, i den grad det kommer til syne, blir slengt ut i løse luften. Kirsti Stubø greier å tyne noe liv ut av enkelte sekvenser, vaskehjelpen (Maria Henriksen) lykkes også i å gi et snev av nærvær i replikken. Til tross for den lille salen, bruker skuespillerne mygg. Er det for å skape større romfølelse? Man får følelsen av behov for kamuflasje.

Et svakt manus kan bli godt spill på scenen. Det er ikke tilfellet her. Det magre skuespillet forsøkes pyntet på av Schuberts Winterreise. De tungt meningsbærende og vakre sangene om sorg, lengsel, tap og død får ikke tilsvarende resonans på gulvet. At man velger å drysse snø, masse snø, over skuespillerne, oppleves tilsvarende som et ønske om å skjule eller fylle opp noe som ikke er der.

Misvisende tittel.

Stubø har beklageligvis ikke klart å lirke noe som helst ut av dette slurvete verket. Han lener seg til gamle grep, og skuespillerne halter seg gjennom i en slags Fosse-ånd uten at det gir noen positiv effekt. Skuespillet har tittelen Lys. Det er misvisende, og heller et uttrykk for hva vi ikke får enn tilbys gjennom 70 minutter. At Norén legger seg så tett opp til Fosses univers, skulle ikke være nødvendig. Eller har han gått tom?