oslopuls mener

Brecht revisited

Podiescenen er kledd i hvitt, og er full av fugler og rare fabeldyr som henger i snorer fra taket. Forestillingen er Verk Produksjoners fjerde oppsetning av Finn Iunker, men denne gangen spilles syv av de åtte rollene av barn. Her dreier det seg likevel ikke om tradisjonelle roller. Skuespillerne peker på dem de spiller, ved hjelp av skilt, og alternerer mellom ulike navn og identiteter. Tittelen Play Alter Native kan da også forstås som en henvisning til at teatret er et spill eller en slags spillemaskin. Men den kan også leses som en oppfordring til å bryte reglene.

Kongerike.

En av dem som kjempet mest iherdig for å bryte reglene i teatret, var Bertolt Brecht, som ville ha publikum til å erkjenne at tragiske omstendigheter er menneskeskapte. Og da Finn Iunker skrev stykket i 1999, skjelte han nettopp til Brecht.

Play Alter Native åpner med en prolog hvor det fortelles om et kongerike hvor elven en dag ble forgiftet. Folket som drakk av vannet ble gale, mens kongen, som hadde sin egen elv, forble normal. Det fantastiske er at denne kongen var så klok at han valgte å drikke gift for å bli ett med sitt folk, «slik at alt kunne falle tilbake til det normale».

Humor og ironi.

Finn Iunker bruker «myten» som forelegg for et lærestykke om to folk, og hva som er «normalt» og «naturlig». Spørsmålet inviterer til en identitetsproblematikk som det er lang tradisjon for i teatret, og Iunker turnerer med humor og ironi. Som når kongen spør seg selv: «Hvem er jeg nå? Og siden jeg ikke er konge, hvem er jeg ikke nå?»

Det egalitære samfunnet utfordres av nabofolket, Idiotene, som har forgiftet vannet. De holder seg med helt andre verdier, og iscenesetter en maktkamp hvor vannet blir et knapphetsgode, og kampen om ressursene fører til krig.

Ambivalent.

Ved å la rollene som Enere og Idioter spilles av barn, vil regissørene fremheve at «det er de som minner oss på at vi går mot en mulig klimatisk krise.»

På scenen tilfører barna også en gebrekkelighet, men i samsvar med en estetikk som Verk har tilstrevet i sine tidligere produksjoner av Iunker. Teatret skal ikke avbilde virkeligheten, men skape en egen realitet her og nå. Barnas tekniske mangler bryter illusjonen, men stiller seg også noen ganger i veien for teksten. Resultatet er at selve historien blir noe underkommunisert. På den andre siden fører bruk av datagrafikk og Per Platous taktile lydkulisse til at barnas «naive» tilstedeværelse spilles ut mot et «voksent» nivå. En virtuell virkelighet, hvor alt er et spill. Som konstruksjon er det fiffig, men skaper også en ambivalent følelse av at det kommuniseres over hodet på barna.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!