oslopuls mener

Storslåtte skuespillere

Da Ingmar Bergman skrev manuset til Fanny og Alexander hadde han til dels andre skuespillere i tankene enn dem vi kjenner fra filmen. Det kan man notere seg, for er det noe oppsetningen på Nationaltheatret lykkes i, er det å vise hvor godt rollemateriale Bergman gir til skuespillerne. Når Fanny og Alexander er Bergmans mest teatrale film, skyldes det også at han skrev «gammeldagse» karakterroller.

Fanny og Alexander er på dette punktet en gavepakke til et ensembleteater, og til publikum som får se «sine» skuespillere gjøre rollene og måle krefter med filmskuespillerne. Her løsner det under julaftenscenene, hvor Ågot Sendstads «sublime» fremføring av en tysk lied er et høydepunkt, tett fulgt av Nils Ole Oftebros vrengte øyne i en elskovsscene i tilnærmet stumfilmstil.

Komisk overskudd.

Hele ensemblet. FOTO: TRYGVE INDRELID

Oftebro innreflekterer et spill med teatersalongen, men det kler en så ekspansiv personlighet som Gustav Ekdahl, og selve forestillingen. Den fungerer nemlig best i de komiske scenene, som fra Bergmans side har smerte og brodd, og ikke minst menneskelig generøsitet og romslighet.

I små og store roller utfolder skuespillerne på Nationaltheatret et overskudd av komisk talent. Forestillingen byr på et gledelig gjensyn med Kari Simonsen, som er mer robust moderlig enn Gunn Wållgren, men som har en skjør sensualitet i samspillet med Sverre Anker Ousdals Isak Jacobi. I denne rollen stilles Ousdal overfor en utfordring han parerer med glans, med sin instinktivt nakne spillestil. Hadde han også fått lov til å utbryte trollmannens skrik over kisten i bispegården!

Gylne øyeblikk.

Forestillingen byr på en skuespillerparade og hel rekke gylne øyeblikk, som i filmen. Men Fanny og Alexander kan også fort bli en teatersviske, til dels nettopp på grunn av de gammeldagse ønskerollene. Kjetil Bang-Hansen er god som personinstruktør, og en umiskjennelig evne til å sy situasjonene sammen og skape driv. Svakheten ligger i Kjetil Bang-Hansens hang til å utpensle og overforklare.

I humoristiske scener fungerer overdrivelsene, men når Bjørn Skagestads bisp forvandler seg til en seksuell sadist, overtar melodramaet. Det er i de eksistensielle og tragiske partiene man merker fallhøyden fra Bergmans film.

Forteller.

kKjersti Holmen. FOTO: TRYGVE INDRELID

Det mest påfallende grepet i denne teaterversjonen, er at Bang-Hansen innfører en forteller: I dette teatret vokste jeg opp, sier Kåre Conradi, og så siterer han fra Strindbergs Ett drömspel. Problemet med dette fortellergrepet, er at det inviterer til å forklare med ord. Det er noe lektoralt ved Kåre Conradis Alexander, enten han siterer Strindberg eller stiller spørsmål ved hva som er sannhet og løgn. Fantasien til Alexander er blitt middelaldrende.

Den kanskje største utfordringen ved å overføre Fanny og Alexander til scenen ligger i at det vrimler av allusjoner til teatret. I familien Ekdahls navn ligger Ibsen. Før Oscar dør, har de prøver på Hamlet. Alexander ser farens gjenferd. Men fordi Bergman fletter teaterreferansene inn i en langt på vei realistisk film, oppstår det et gjensidig og ironisk spenningsforhold; hva er liv, hva er teater? På scenen risikerer det metateatrale å bli kunstferdig banalt.

Oppgjør.

På Nationaltheatret vades det i Shakespeare-sitater. Kill your darlings! fristes man til å si.

Men så følger Emilies (Kjersti Holmen) oppgjør med skuespilleryrket: Vi lever vårt liv i et fantastisk selvbedrag, har aldri brydd oss om samfunnet. Jeg nøler i min dom, og lurer på om Kjetil Bang-Hansens overdrevne bruk av sitater skyldes at han virkelig vil skru det til, utstille hvordan teaterfolk søker tilflukt i andres ord og sitater, for å gi økt kompleksitet og motivasjon til ekteskapet med bispen?

Kåre Conradi. FOTO: SCANPIX / VG

Men så kommer fortelleren Kåre Conradi og begynner å spørre: Var bispen en Claudius? Eller var han en Gregers Werle som med sin ideale fordring strakte hånden inn i vårt liv? Problemet med Bang-Hansens viderediktning, er at Alexanders replikker lyder som regikommentarer eller som «tolkningsnøkler» til stykket. Og min største innvending mot Kjetil Bang-Hansens oppsetning, er at den rasjonalistiske «flinkheten» stiller seg foran historien. Bergmans film etterlater seg alltid undring. Ikke slik her.

Fanny og Alexander er langt på vei et melodrama, men horroren oppleves realistisk og den storslåtte forsoningsscenen på slutten kjennes som en oppvåkning fra en vond drøm. I Bang-Hansens regi utspiller de magiske scenene mot slutten seg parallelt i henholdsvis bispegården og i jødebutikken.

Dreven hånd.

Bang-Hansen regisserer med dreven hånd, og man følger det hele med spenning, også på grunn av den fantastiske teksten. Arrangementene forklarer likevel jødenes voodookunster i direkte overførsel til bispegården, og velden i det som skjer går tapt til fordel for gutteromanen. Men hvordan matche Bergman? Det kanskje mest imponerende i filmen er jo at vi aksepterer magien, helt forbeholdsløst. Jødens skrik over kisten.

Som man kanskje vil huske, legger biskopen (Jan Malmsjö) hånden på skulderen til Alexander i et mareritt på slutten av filmen. Det tilfører en dissonant til den forsonende slutten. Det er antagelig denne dissonansen Kjetil Bang-Hansen vil spore oss inn mot. Men han burde sett dette som et konvensjonelt, kunstnerisk grep som hører til komediegenren, les: Shakespeare, i stedet for å fristes til psykoanalyse.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!