kunst & scene

Perlene drysser denne høsten. Vi har nylig hatt gjester i Operaen gjennom CODA-festival. Nå slår Operaen selv på stortrommen med sitt første gjestespill på hovedscenen. Nederlands Dans Theater I gjester med et todelt program av Jirí Kylián og Lightfoot León.

Koreografene har tidligere gitt oss store opplevelser med Nasjonalballetten. Nå er de tilbake med kompaniet som gjennom de siste 50 år har vært i samtidsdansens førstedivisjon. Kylián har vært kunstnerisk leder i nesten 30 år, og Lightfoot León har både danset og koreografert et stort antall balletter for kompaniet.

Kraftfullt.

Kvelden åpner med en mørk ballett av Kylián. Scenelampene henger som et teppe over scenegulvet. Drønn gjennom stillheten. Sallyset går sakte ned, spotene hever seg langsomt. Scenerommet blir til. Strengt formalistisk, strålende frekt overlater Kylián dansen til den enkelte.

Egentlig er de seks, men han opererer oftest i duo og solo i Vanishing Twin. I dypet, på veggen tegner det seg en sprekk, en vagina, i den ser vi to nakne kropper, den ene skyver den andre vekk. Temaet er inspirert av et medisinsk fenomen hvor én tvilling fortrenger den andre, mens de ennå er fostre.

.

Danserne er kraftfulle, i støt mot hverandre, eller mot seg selv i et uopphørlig driv, hurtig, langsomt, understøttet av støy, eller brå overganger til barokke, lyse toner. Skarpe visjoner eksploderer nær sagt i kroppen, noe som forutsetter stor dansekapasitet.

Stjerner i mørket.

Silent Screen er en blendende opplevelse. En livssyklus hvor film, dans og musikk går opp i en høyere enhet. Følelsestungt så det holder, assosiasjoner går til Hemingways Den gamle mannen og havet og alle storslagne, sårbare innsikter om livets gang.

Filmen som ligger på veggen gjennom hele forestillingen, skifter knapt merkbart, vi ser havet, en liten pike som befinner seg alene i skogen en vinterdag, et øye og himmelhvelvingen, stjerner i mørket.

Åndeløst.

Fra rolige, stiliserte bevegelser blir det mer og mer tempo. I stakkato, i skarpe vinkler, i duo løfter de via håndledd, en legg eller rygg, i akrobatiske bevegelser, blendende smidig og med et enestående presisjonsnivå. Det kan hamre og agere som i et stumfilmaktig bevegelsesspråk.

Høydepunktet er der hvor hele scenegulvet blir til en kjole og fulgt av Glass’ «Why does someone have to die» fra filmen The Hours. Det er en åndeløs sekvens hvor kjolen og kvinnens bare rygg drar oss innover. Og hvor en mannlig danser beveger seg frontalt.

Det store suget har hugget tak i oss: Vi er tilbake til utgangspunktet, havet, forstummet av skjønnhet og følelse av å ha vært med på en reise, den reisen som hvert enkelt menneske tar ganske så alene.