oslopuls mener

Norsk moralpoliti

Les også:
Tyranniet er tilbake
Finn Schau: - Gruer meg til Melodi Grand Prix

.

Fru Bjørge: «Liksom, vi var rimelig paranoide på åttitallet, for å si det sånn.»

Bjørge: «Det var fordi vi var på amfetamin det mor. . . .»

Jo da. Verdiløse menn rider igjen, og på Nationaltheatret gjør dialogen til Christopher Nielsen det vanskelig å legge bort smilet.

På Grønland.

Hustyrannen utspiller seg i Tøyengata 18, få steinkast unna det som den siste tiden har fått oppnavnet «Grønlands moralpoliti». Den geografiske nærheten er likevel ikke den eneste årsaken til at premièren på Nationaltheatret har fått ekstra drahjelp av avisoverskriftene.

Tøyengata 18 er en etnisk, helnorsk leiegård. Men da det flytter inn en ny leieboer, Bosnak, som har fortid som m-l’er og muslim, har de fått et eget moralpoliti på nakken. Det første hun kritiserer, er stanken i oppgangen. Deretter at gården er en potensiell brannfelle, og at det går en pyroman løs i nabolaget. Neste trinn er å innføre overvåkingskameraer, før Bosnak bekjentgjør sitt credo: Ideologiene er døde, men paranoiaen lever i beste velgående.

Klient-Norge.

Beboerne i den nedslitte leiegården på Tøyen representerer et snitt av Klient-Norge: Gulbranssen (Jan Sælid) er trygdet og spillavhengig, trønderen Roskifte (Finn Schau) er alkoholiker, fjortenåringen Sofia (Andrine Sæther) sitter i rullestol. Hva foreldrene hennes lever av, får vi aldri vite, men i løpet av stykkets gang skjønner vi at det ikke står så altfor godt til med selvtilliten deres.

.

Hustyrannen scorer på høy gjenkjennelsesfaktor, men kaller ikke på slå-seg-på-låret-latter, selv om persontegningen er burlesk. Regissør Anders T. Andersen synes å ha sin styrke som personinstruktør, selv om han krydrer forestillingen med henspillinger på TV-serier og skrekkfilmeffekter.

Spriker.

Der rockemusikalen Verdiløse menn hadde et emosjonelt undertrykk på grunn av Joachim Nielsens sanger, spriker det litt mellom den sitcom-pregede formen i Hustyrannen og ambisjonen om å lage en form for politisk bilde. I Bosnak, som både har trekk av sjarlatanen Rasputin og Gregers Werle, og samtidig holder seg med den politiske retorikken til Siv Jensen om «snikislamifisering, har nok Nielsen tatt seg litt vann over hodet.

Gisken Armand står overfor den største skuespillermessige utfordringen, uten helt å lykkes i å vri seg fri fra det heller tante Sofie-aktige ved rollen.

Blinkskuddene.

Som i manuskriptet, er det Marte Engebretsen og Christian Skolmen som herr og fru Bjørge som er de virkelige blinkskuddene. I likhet med «narverne» (T-baneungdommene) og andre figurer fra tegneseriene til Nielsen, er rollene skapt med et absolutt gehør for slang og sosiolekter. Eller blikk for folk som ikke er helt på plass i seg sjæl. Engebretsen og Skolmen briljerer, både verbalt og fysisk, og gir i seg selv grunn til å se forestillingen om igjen.

Det er farens (Bjørges) mimring om Skippergata-okkupasjonen, og innbilte tilstedeværelse på Sex Pistols‘ konsert i ‘77, som gjør datteren i rullestol oppmerksom på at hun er et offer for repressiv (undertrykkende) toleranse. Samtidig som Bosnak plukker livsløgnene hans fra hverandre, og vi gjøres oppmerksom på at Christopher Nielsens familietragedie eller -farse har Ibsens Vildanden som en modell.

Stykket når kanskje ikke helt ut over Gateavisa-nivået i kritikken av «maktmennesker». Men også språk er makt, og det er som språkkritiker med et usedvanlig gehør for klisjeer at Nielsen tar dagens Norge på kornet.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!