31. august settes denne blodige versjonen av "Brand" igjen opp på Nationaltheatret.

Den katalanske regissøren Calixto Bieito følger sine egne visjoner og er like kompromissløs som den norske presten han maner frem på scenen.

Regissøren har iscenesatt Brandsom en ekspressiv og moderne tragedie, og bruker bombastiske virkemidler. Oppsetningen er både overraskende og overlesset.

For to år siden sendte Bieito Peer Gynt inn i en grotesk verden av sex og dop. Nå har han grepet fatt i den kompliserte idealisten Brand, en av Ibsens mest målrettede og viljesterke personer.

Dette er regiteater. Bieito er kjent for sin sans for overdådige effekter, scenelek og teaterunderholdning på høygir. Så også her, men Brand-skikkelsen er en helt annen type enn levemannen Peer, og alle påfunnene passer ikke like godt inn i Brands rike.

Sex, blod og tårer.

Regissøren og scenograf Rebecca Ringst fyller scenerommet med fjelltelt, isbjørner, badelandssklier, julenissedrakter, syngende kor, blod, svette og tårer. Allerede åpningssekvensen varsler om en Brandlangt unna de tradisjonelle tolkningene. Rundt en enorm gris holder billedkunstneren Einar vernissasje og heftig fest. Her har Agnes sex med Einar før hun møter Brand.

Dette kan virke som en utvendig opptakt til en Ibsen plassert i vår egen bråkete tid. Bieito lar det ikke bli med anslaget. Han overregisserer mange partier, og scenearrangementene krever så mye at de tidvis bryter med forestillingens rytme.

Suggererende.

Like fullt er denne storsatsingen blitt suggererende teater. I løpet av tre intense timer opplever man mange sterke spillescener. Og i sentrum står fortsatt Brand. Ibsens krevende prest. Som på den ene side er individualismens og sannhetssøkingens fremste skikkelse og på den annen side den kalde og kjærlighetsløse mannen som ofrer andres liv til fordel for egne meninger og ideer. Mannen som krever intet eller alt, både av seg selv og sine medmennesker.

Sven Nordin står fjellstøtt på scenen. Han er fysisk tilstedeværende og har en sterk scenisk autoritet. Som Brand har han en enorm tekstmasse å forløse. Når han etterhvert fyller ordene med kraft, blir Brand en sterk skikkelse. Et menneske som hater tidens lunkne liberalisme, slapphet og vankelmodighet. En brennende sjel som ønsker å redde menneskeheten, en prest med en kompromissløs gudstro, men også en mann som er villig til å ofre både mor, kone og sønn.

Kjærlighet.

Oppsetningen fokuserer på kjærlighetshistorien mellom Agnes og Brand. Scenene mellom dem er best. Maria Bonnevie er en lysende Agnes, som på betagende og brutalt vis velger å stå ved sin manns side.

Men her er også mindre vellykkede påfunn: "Evig eies kun det tapte", sier Brand, og kveler Agnes med en sovepose, taterjenta Gerd er pillemisbruker og sluttsekvensen på byggeplassen er også problematisk. Men forestillingen er fascinerende fordi den kompromissløst leter etter et scenisk uttrykk man sjelden ser på norske scener.