kunst & scene

Les også:
- Det er et ideal å kunne tåle smerte

Hyggelig nok strømmer folk til Bjarne Melgaards utstilling Jealous i Astrup Fearnley Museet. Så er han også en interessant og severdig kunstner. Men på hvilken måte?

Les anmeldelse: I begjærets forbudte soner

Torsdag arrangerer kunsthandler Kaare Berntsen AS et debattmøte, der man reiser det betimelige spørsmålet: Hvorfor Bjarne Melgaard? Forhåpentligvis byr anledningen til å legge bak seg en naivt beundrende mottagelse, til fordel for nyansert diskusjon om kunstnerskapets retning.

Kommentator Lotte Sandberg.

Melgaard er portrettert i mange aviser, har vært lørdagsgjest i Dagsrevyen og mottatt enstemmig ros fra kunstanmelderne. Selv om kunstneren ennå ikke har gjestet Skavlan, er tendensen klar: Bjarne Melgaard er i ferd med å bli den nye Odd Nerdrum. Tør vi likevel håpe på at mottagelsen beveger seg inn i en mer nyansert fase to?

Barnepornografi.

I løpet av de to tiårene Melgaard har virket som kunstner, har han blitt både politianmeldt og sensurert – samt utløst en rekke debatter. Den siste kom i fjor vår da fjernsynsprogrammet Safari viste at Melgaard benyttet fotografier av barn fra Namblas magasin (North American Man/Boy Love Association) – assistenter overførte disse til store lerreter. Melgaard ble kritisert for å fremme pedofili og barnepornografi; for ikke å ha undersøkt hvorvidt de avbildede barna var ofre for seksuelle overgrep.

Jo da, Melgaard har sine temaer, og han inngår i det man kan kalle kunstens bad boy-tradisjon. Tyske Martin Kippenberger (1953-1997) ble sentrum for en generasjon enfants terribles, berømt for både et ekstremt og frodig uttrykk, variasjonen av medier, et homoerotisk innhold – og et hardt rusliv. I løpet av sine siste ti år skapte Kippenberger en serie tegninger på hotellpapir. Det har også Melgaard gjort.

Mange omfavner i dag bad boy-estetikken. Hele 2500 mennesker kom til Bjarne Melgaards utstillingsåpning og lot seg henføre av kunstnerens fremstillinger av vold og homoerotikk. Bad boy-estetikkens gjennomslag er tankevekkende stort.

Innholdsfokus.

De fleste begrenser seg imidlertid til innholdslesning av Melgaards kunst: Man leser personen gjennom bildene, og på samme måte som med Edvard Munchs kunst får man et ekte liv på kjøpet.

I Munch-stil beskriver dessuten katalogen Melgaard som misforstått – avvist av samfunnet både som barn og homo, og av Kunstakademiet der han måtte søke syv ganger før han endelig slapp inn (han må ha begynt å søke i ung alder!). Kun én kritiker har angivelig kommet nær «the true nature of Melgaard’s art,» heter det i katalogen.

Forestillingen om kunstens «sanne natur» er i høyden naiv mytebygging og står i kontrast til kunstkritikkens fortolkninger og forståelser.

Provosert.

Men at Melgaards kunst knytter an til det biografiske og dagbokaktige, bekreftes til fulle av utstillingen. At en slik åpenhet også kan tilsløre, korresponderer med at det også er andre paradokser i denne kunsten: Den er både innadvendt og utadrettet, sårbar og aggressiv.

Forrige kulturminister Trond Giske lot et stort Melgaard-maleri pryde kontoret, og han etterlyste ved flere anledninger «farlig» og «engasjerende» kunst. Skal all samtidskunst knytte an til ideen om at vi har godt av å bli provosert?

Forestill dere at Bjarne Melgaards kunst ikke tematiserer homoerotikk og S/M-sex, men helt ordinær heterosex; at for eksempel de erigerte penisene ble byttet ut med nakne kvinnekropper. Ville for eksempel en Trond Giske vært like positiv til en kunst som bejaet ordinær sex mellom mann og kvinne?

I Astrup Fearnley Museets utstilling får nye, store lerreter dominere. Her er undermalingen utført av assistenter, mens kunstneren selv «tagger» oppå. Hittil har det grepet gitt kunstneren kredibilitet, men det tilfører utstillingen noe ritualaktig – som står i motstrid til et friskt, kritisk blikk. I flere eldre kunstverk kan man tydeligere oppleve Melgaards genuint kunstneriske tegneferdigheter og koloristiske talent.

Dødskyss.

Utstillingen er tett montert, og understøtter opplevelsen av Melgaards kunst som en industri, der hvert verk er et investeringsobjekt – en aksje. Dessuten kan monteringen understøtte opplevelsen av et iscenesatt opprør.

I dag er homofili mainstream og makt. Melgaards kunst inngår i samfunnets omfavnelse av minoriteter, og fortoner seg som en politisk korrekt provokasjon, understøttet av så vel myndigheter som et kjøpesterkt kunstpublikum.

Ideen om at kunsten skal provosere mens samfunnet skal tolerere, beveger seg som en negativ spiral – og resulterer i at lite betyr noe; ingen bryr seg. I et slikt lys må Jealous sees som et «dødskyss» for kunstneren Bjarne Melgaard.