kunst & scene

Et maleri av Christer Karlstad (35) fikk æren av å dekke forsiden på den svenske kunstboken Figurationer –Romantik och realism i norsk samtidsmaleri, som kom ut til en mønstring i Stockholm i fjor sommer. Nå er nye bilder av den unge symbolistpåvirkede maleren å se i Oslo. Utstillingen Good Night To All tar opp tråder og drømmebilder fra tidligere utstillinger, som Return to Slumberland vist i Galleri LNM i 2007.

Her er 14 malerier, utført med mørktonede oljefarger på lerreter, inklusive seks mindre, tungt symbolladete portretter med menneske og fugl i en slags dialog.

Malerier der figurer og dyr befolker dystre, drømske landskaper: dype skoger med trevelter, øde vidder, tilgrodde gravlunder under gamle stenbroer. Det meste marerittaktige antydninger til fortellinger fra en tid som står stille.

En gudeskikkelse – Sisyfos, Atlas, Jesus? – bærer naturen som et kors gjennom urskogens spindelvev. En ung kvinne sett i profil holder en krukke, en skjebnesvanger Pandoras eske, som åpnes, og en insektsverm stiger mot en blek måne.

– Ideene kommer ofte under innsovningen. Det handler om dette på siden av «normaltiden». Frossede øyeblikk, sier Karlstad prøvende. – Man kan også tenke at disse skikkelsene selv drømmer, legger han til.

– Jeg håper det er billedfortellinger med mange innfallsvinkler. At en kan stille flere enn ett spørsmål, og at det finnes mer enn ett svar.

Symbolismen

At Karlstad er opptatt av for eksempel symbolismen i malerkunsten, er noe han gjerne vedgår. Både engelske pre-rafaelitter, som Millais, og belgiske symbolister som Fernand Khnopff, malere fra det forrige århundreskiftet, er referanser.

– Jeg ligger nok nærmere disse, de som på en måte «tapte» mot impresjonistene, smiler Karlstad. – Symbolistene utforsket sjelslivet, drømmer, tegn. – Det er jo meg, ler han.

Et klassisk utgangspunkt, bevissthet om den maleriske tradisjonen og håndverket, betyr ikke at Karlstad ikke føler seg aktuell, i sin tid.

– Jeg benytter og leker med referanser, men i motsetning til de som går for å være «postmoderne» er nok dette – uironisk? – smiler han. – Jeg er nok mer inderlig, sier han. Ironisk.

Twin Peaks.

At det er noe i dette billeduniverset som kan oppfattes utålelig dekadent, kan han godt se, men igjen ikke uten skråblikk. For på samme tid synger populærkulturens referanser og ideer bakom skogene, og hvis noen får assosiasjoner til Twin Peaks og andre filmer av David Lynch, eller av Werner Herzog for den saks skyld, så er ikke Karlstad fremmed for det.

– Men jeg vil ikke låse betrakteren med spørsmål om innhold og handling, sier han. Kanskje vanskelig, med personer fra drømmenes verden, blant ulver, hjorter, hunder, geiter eller fugler som stumt ser oss. På bildet Wonder Dog strekker to stolte pointere alene på en fjellvidde hals mot en blå og urovekkende himmel der ravner flyr opp ned som budbringere fra en underverden.

– Virkelighetsoppfatningen hos den som ser på bildene, interesserer meg selvsagt. Og jeg er jo vant til at det blir mye snakk om innhold, for dette er lesbare bilder. Men jeg lurer på om jeg ikke burde la være å snakke om det. Formen, og problemer knyttet til den, interesserer meg like mye. Det handler mye om de samme utfordringer alle som driver med billedkonstruksjon stilles overfor, også de som maler abstrakt.

Scenarier

Men at flere av bildene har stoff og ideer og temaer av typen «planetens undergang» og «endetid», økologiske temaer? Jo. Gjerne det, medgir han. Når han samtidig bruker formale knep ved grupperinger av personer og perspektiver som kan mine om renessansemalerier, som ekstreme forkortinger av figurene, er det som tiden holdes fast. I et stort bilde, Threnody – «klagesang» – ligger en kvinne utstrakt på en sti av gulnet løv innover i bildet, med hodet mot oss, med sovende ville dyr rundt seg – ulv, hjort, elg, bjørn – i en slags naturtunnel der skogen hvelver seg som en katedral. En nostalgi? Er de for evig fast i tidens skrustikke?

– Dette er scenarier der noe er i ferd med å skje. Øyeblikk der noe kommer til å endre seg, sier Karlstad og smiler bredt.