oslopuls mener

Klamme følelser

Hvem er redd for Virginia Woolf? er ikke den eneste moderne teaterklassikeren publikum identifiserer med en berømt filmatisering. Det samme gjelder ikke minst A streetcar named desire (En sporvogn til begjær).

Men da jeg leste Edward Albees Who’s afraid of Virginia Woolf? i originalversjonen for noen år siden, hadde jeg nærmest følelsen av å lytte til en lydbok. Så sterkt satt replikkleveringen og stemmene til Elizabeth Taylor og Richard Burton i, til tross for at det var mange år siden jeg hadde sett Mike Nichols’ film.

Verbalt lekent.

Ved siden av at dette sier en hel del om rolletolkningene til Burton og Taylor, skyldes det også det verbalt og intellektuelt lekne ved Edward Albees tekst og portrett av ekteparet George og Martha.

Stykket utspiller seg i et universitetsmiljø på 1950-tallet, og allerede tittelen Who’s afraid of Virginia Woolf? gir en smakebit på Albees intellektuelle humor.

Den henspiller på filmmelodien «Who’s afraid of the big bad wolf ...», og helt fra temaet blir introdusert i første scene, antyder forbindelsen mellom den feministiske forfatteren Virginia Woolf og den store stygge ulven i Rødhette at det skal dreie seg om angsten for å leve livet uten illusjoner eller livsløgner.

Farlig nachspiel.

Det ligger altså en hund og vel så det begravd under de ekteskapelige overenskomstene til George og Martha, og det samme gjelder det unge akademikerparet Nick og Honey, som uforvarende ramler inn i «verdensdramatikkens mest berømte nachspiel».

Noe av utfordringen i Albees tekst ligger i at stykket utspiller seg på et samtidig symbolsk og realistisk plan. Det er likedan betegnende for omgangsformen, og språket til George og Martha, at de to planene er fullstendig sammenvevde. Det gir uttrykk for en mørk og dyp resignasjon, beslektet med det akademiske viddet i tittelen til stykket. Det «i krig og kjærlighet er alt tillat»-spillet Martha og George leker, er en form for språklig egenterapi, samtidig som det denne kvelden drives noen hakk for langt.

Problemet med oppsetningen på Riksteatret er at regissør Petter Næss behandler de to planene, det realistiske og symbolske, som adskilte.

Slik skal det i scene etter scene gjøres bruk av lydlige vignetter og musikk som fungerer som symbolske illustrasjoner på tekst og situasjoner. Skuespillerne gis på den måten et sterkt begrenset spillerom for å reflektere inn det komplekse og flertydige i George og Marthas spill.

Sentimentalt.

Anette Hoff gir full gass fra første scene, men i likhet med Ingar Helge Gimles George, forklares det her i overkant ufordragelige og infame ved Martha med en nærmest klam emosjonalitet.

Ved flere anledninger har George scenen for seg selv, og da bryter uten unntak Ingar Helge Gimle ut i gråt. Til tross for at Martha og George stiliseres i varme omfavnelser på slutten av hver akt, er det vanskelig å tro på kjærlighetsforholdet. Gimle berører i sin ensomhet, men alt i alt preges rolletolkningene av en sentimentalitet som isolerer karakterene fra hverandre. Martha og George angår her bare terapeutene, og mangelen på samspill stenger både av for empatien man får for dem i teksten, og for humoren.

Mariann Saastad Ottesen og Nils Jørgen Kaalstad holder mer tilbake, samtidig som Nick med fordel kunne tegnes mer beregnende. Det er likevel vanskelig å gi skuespillerne ansvaret for at Hvem er redd for Virginia Woolf? utarter til såpe.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!