kunst & scene

– Jeg har tro på at det finnes et norsk publikum der ute som er sulten på litt mer ukjent musikkteater, sier Charlotte Frogner, som sammen med Frank Kjosås har avsluttet en høst og vinter med velkjente Jesus Christ Superstar. Heidi Gjermundsen Broch har fullført en enda lenger maraton med ikke mindre kjente Mamma Mia!

Snart skal de tre musikalstjernene gi seg i kast med en ny oppsetning i et helt annet format – et nært og tett kammerspill. Next to normal hadde Broadway-premiere i april i fjor, 3. september er det Skandinavia-première og sannsynligvis også Europa-première på Det Norske Teatret.

– Next to normal er ingen standard feel-good-musikal. Portrettet av en manisk-depressiv mor og menneskene hun både elsker og skader, er noe mye mer: en føl-alt-musikal, skrev New York Times’ anmelder.

– Litt rart.

På Oslo Nye Teater går Spring Awakening, om unge menneskers vei mot voksenlivet, også den en ny musikal. Den Nationale Scene i Bergen har hentet den 40 år gamle Sondheim-musikalen Company for første gang Norge, her er temaet parforhold og samliv. Og etter sommeren er det altså en dysfunksjonell familie som inntar Det Norske Teatrets scene.

– Du kan si at det er litt rart å lage musikal av det – og ikke et teaterstykke. Men det er noe av det som er kult, synes jeg da. Man synger seg gjennom en heftig historie, sier Gjermundsen Broch.

– Gode roller.

Hun så stykket i New York i høst og synes det er spesielt gode skuespillerroller, i motsetning til de noe grunne rollene innenfor en del av musikkteatrene.

– Her kan man ta bort musikken, og spille stykket – og så blir det bra teater. Det er en veldig styrke til historien, mener hun.

– Enig, enig, sier Kjosås.

– Stykket virker mer dialogbasert, enn i Jesus. Når du tar bort musikken, er det på en måte en vanlig spillescene på liv og død, sier Frogner.

Heidi Gjermundsen Broch sier hun ikke kan nok om musikkteatrets historie til å si om den er veldig nyskapende.

– Men det er vel aldri laget musikkteater på den tematikken før, mener hun.

I motsetning til store broadwayproduksjoner, er det her bare seks skuespillere – mor, far, sønn, datter, kjæreste og lege. I New York sitter også musikerne på scenen.

Nedpå og nakent.

Charlotte Frogner trekker parallell til Evig ung, forestillingen som nærmest mot alle odds ble både storsuksess og komiprisvinner i fjor, med pris både for beste forestilling og for årets gjennombrudd, som gikk til Frogner. Og nå er de evig unge i gang med en ny runde på Det Norske Teatret.

– Du setter opp en slags sangdrama på hovedscenen, uten mikrofoner og med bare flygel på scenen, og opplever at det funker. Det er helt nedpå, helt nakent. I Next to normal virker det også som mye av effektteatret, det storslåtte og magiske, er skrellet bort. Jeg ser at publikum er modent for å bli utfordret på en litt annen type musikkteater, sier hun.

Frank Kjosås tror også at man er nå er lystne på litt andre ting på Broadway og i West End.

– Mange musikaler er skodd på samme lest; de store eksplosjonene av forestillinger der effektene ingen ende vil ta. Men jeg tror også skaperne av musikaler er sugen på å lage dypere stoff, sier han.

Prøvene begynner i mai. Skuespillerne setter pris på å gå i gang med et kammerspill – det gir dem tid til faktisk å jobbe. Når det er veldig mange med i et stykke – i Jesus Christ Superstar var det i alt rundt 40 på scenen – går mye tid bort i organisering.

Stor genre.

Samtidig dreier det seg om en genre som er like stor og omfattende som genren dramatikk, påpeker Heidi Gjermundsen Broch.

– Men vi kaller det én ting fordi vi åpner munnen og synger i stedet for å snakke. Innenfor begrepet musikkteater er det et hav av varianter. Men kanskje er det en liten bølge nå der en tør satse på litt andre, nye ting, en litt annen stil – kanskje, sier hun.