oslopuls mener

= Oslo i Nesodden-versjon

Etter fjorårets suksess med Jon Fosses Skuggar, er De utvalgte tilbake med Drømmen. I utgangspunktet minner historien mest om krimhistoriene fra ukebladene. Slik som «gjengangeren» om svindleren som gifter seg om og om igjen, og tar livet av kvinnene.

I løpet av sommeren har en yngre mann, Torbjørn, som bor i en campingvogn, innledet et vennskap med enslig, eldre kvinne som bor i fin villa på Nesodden. Det fins en viss erotisk spenning mellom dem. Men da Torbjørn så smått begynner å flytte inn, kommer det en gryende mistenksomhet inn i forholdet. Hva er hans hensikter?

For retten.

Stykket åpner retrospektivt med en samtale med en psykiater (Jørgen Langhelle) som avslører at Torbjørn kommer til å bli stilt for retten.

Forestillingen beveger seg raskt inn i en «uavgjørlighetssone» mellom hva som er virkelig og hva som er fiksjon, fordi «Torbjørn» har så mange biografiske fellestrekk med skuespilleren, som også heter Torbjørn, Torbjørn Davidsen.

I likhet med mange andre på Nesodden er han en individualist, han arbeider med teater, og ønsker å forandre verden. Men i en alder av 45 år er han uten fast bopel og innser at han bærer på en drøm om å ha et eget hjem, en «bitte liten verden i seg selv».

Egen form.

De utvalgte

Torbjørn Davidsen har en ganske egen form for dønn ærlig tilstedeværelse på scenen. Han snakker dempet, ikke agitert, men med en sår undertone. Mesteparten av teksten består av spørsmål han gjør seg.

Der krimhistorien («handlingsresymeet») ekler oss, har forestillingen en estetisk innpakning mer forførerisk enn noe jeg har sett på lenge. Boya Bøchmanns videoer introduserer Torbjørn foran campingvognen og viser de lekreste panoreringer fra Nesodden, av villaene som meningsløst bebos av eldre mennesker, ofte uten barn og arvinger, og av Torbjørn på tennisbanen eller i en fluktstol. Det er Oslo her og nå.

Ellas spennvidde.

Blafrende gardiner, et åpnet vindu, eller bølger – som blir videoprojisert på hele scenegulvet – bidrar også til at forholdet mellom Torbjørn og den eldre kvinnen (Kari Onstad) forfører. Avislesere vet at Kari Onstad, kona til Stein Winge, i likhet med den eldre kvinnen, bor på Nesodden. Men i motsetning til Torbjørn Davidsens rolle, har hun det fiktive navnet Ella.

Kari Onstad spiller like nedpå som Davidsen, men innenfor de strenge dokumentariske rammene, utfolder hun en imponerende skuespillermessig spennvidde. Hennes Ella får meg uforvarende til å gråte. Men hun er også et leketøy som slår tilbake. Med slarkete, manipulert stemme beveger hun den dokumentarbaserte forestillingen over i en surrealisme langt mer effektiv enn psykologisk realisme.

Kriserapport.

Spørsmålet er ikke hvilke psykologiske mekanismer som får et menneske (Torbjørn) til å myrde. Til det er handlingen altfor mye av en konstruksjon. Den påklistrede selvmordsscenen avslører de dramaturgiske problemene ved å skape en «troverdig slutt» på det som er en drøm, eller dagdrøm. Men uten at det gjør så mye.

Forestillingen kan forstås som en midtlivskriserapport fra en både idealistisk og individualistisk kunstner. At dette kolliderer innebærer en sivilisasjonskritikk eller samtidsdiagnose som treffer oss:

= Oslo, men i Nesodden- versjon.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!