oslopuls mener

Mer, Herheim! Mer!

Med sine uforståelige rollefigurer og merkelige handling virker det store og ambisiøse musikkdramaet Tannhäuser umiddelbart både problematisk og virkelighetsfjernt. Men med den norske regissøren Stefan Herheims (40) fantasifulle, intelligente og inspirerte grep, fremsto denne oppsetningen faktisk både som nærværende og aktuell.

Kjernen i handlingen er kampen mellom den sanselige og den rene kjærligheten. Konkret manifesteres dette i hvordan hovedpersonen Tannhäuser dras mellom sin erotiske gudinne, Venus i Venusberget, og sin jordiske kjærlighet, Elisabeth, som kan minne om Ibsens Solveig-skikkelse.

Men Herheims versjon løfter opp et mye større register av spørsmål og temaer.

Bjørvika og Frelsesarmeen

Store deler av regien og scenografien bobler over av en detaljrikdom og av tekniske finesser.

Det imponerende ligger derimot i at regi-grepene ikke fremstår som løse påfunn, men oppleves som smakfullt, relevant og musikalsk integrert. Herheim har en regi-signatur som innebærer å inkludere i regien operahuset som operaen spilles i.

Og også her geleides vi i ouvertyren over til Bjørvika, og operakunsten og operarepertoaret gjøres til en sentral del av handlingen. Hvordan Herheim deretter bryter med det hele, og lar Frelsesarmeen legge premissene for en helt ny estetikk, foruten å illustrere den religiøse dimensjonen i verket, er dessuten svært elegant løst.

Høyt nivå

Foto: Fotograf Erik Berg

Sangsolistene holder også høyt nivå. Ungarske Judit Németh er det man kan kalle en klassisk Wagner-sangerinne, og gir oss en saftig, karismatisk og velklingende Venus-rolle.

Hovedpersonen, amerikaneren Gary Lehman – også en anerkjent Wagner-sanger – fremstår først og fremst som en nyansert og suveren musiker. Mens svenske Elisabet Strid har en flott formidlingsevne og vidunderlig stemme for rollen som Elisabeth, selv om jeg særlig hos henne savnet en ennå bedre tysk uttale.

Også nederlandske Geert Smits og norske Magne Fremmerlid ga fine og personlige musikalske tolkninger som henholdsvis Wolfram (Tannhäusers rival) og landgreve.

Men flere av de aller flotteste øyeblikkene oppsto først da det enormt store koret trådte inn, overbevisende, både scenisk og sanglig.

Småting

Selv om den rumenske dirigenten Christian Badea har et energisk og lidenskapelig uttrykk, noe som særlig lot seg overføre til strykerne, savnet jeg flere steder et enda større overskudd og større fylde i orkesterklangen.

Dessuten kan man også diskutere enkelte av tempovalgene. Men i en slik omfattende og krevende produksjon som denne, blir dette som småting å regne. For Tannhäuser på Den Norske Opera fremstår i sin helhet som en oppsiktsvekkende og først og fremst svært visuell oppsetning.

Mer, Herheim!

Forestillingen spilles dessverre bare ni ganger, og siste er 27. mars. Men jeg håper Den Norske Opera og Ballett forlengst har booket Herheim for fremtidige sesonger.

For med den karrièrestigen han har hatt de senere årene, kan han etter hvert bli en vanskelig mann å få tak i.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!