oslopuls mener

Ikke noe kunststykke

Klassikeren Fluenes herre av William Golding er dramatisert og nå iscenesatt. Leser man boken i forkant for å være forberedt, kan det gå ganske galt.

Truende.

Når er en stor roman blitt enda bedre på scenen? En innvending mot denne oppsetningen av Fluenes herre er at vi går glipp av den snikende, nesten umerkelig følelsen av sivilisasjon som glipper. Den vi får når vi leser. På den lille scenen skal det noe til å matche den intense og truende fortellingen som nobelprisvinneren i litteratur leverte i 1954.

Fluenes herre, en betegnelse som er identisk med djevelen Baalzebub, er et dystert tilsvar til Defoes Robinson Crusoe og resultat av forfatterens egne erfaringer under andre verdenskrig.

På løpende bånd.

Foto: Gisle Bjørneby

En gjeng engelske skolegutter blir satt på et fly for å unnslippe atombomben. Flyet styrter og de strander på en øde øy. Forestillingens 90 minutter blir et knippe hendelser på løpende bånd, en effektiv oppramsing og et trofast resymé av høydepunktene i Goldings historie. Konkylien og møtene, som blir guttenes holdepunkt, så lenge det holder, bålet, som alltid må brenne for å tiltrekke seg skip der ute på det store havet, grisen som må jages, og monsteret som lurer og antar uhyrlige dimensjoner.

Bak masken, gjennom den rituelle dansen og jaget av redselen, blir flertallet i stand til å gjøre hva som helst. I den enkle sceneløsningen, to trær som også fungerer som fjelltopper, kompenseres det med mye skriking og drama, men det forblir på overflaten.

For lite.

Det er ekkelt å se et liksom-grisehode på stake og at guttene gnir liksom-blod utover ansiktet. Det er ekkelt å se at de prøver å stikke hverandre ned og styrte de svake i avgrunnen. Men rommet rundt dramaet blir for lite. Et annet regigrep og andre valg med hensyn til dramatiseringen kunne kanskje ha gitt spillet en overskridende dimensjon. En filmversjon fra 1963 av Peter Brook er blitt legendarisk.

Understrømmer.

Foto: Gisle Bjørneby

De ni gutterollene spilles av kvinner. Prestasjonene er noe ujevne, men ofte er det intenst og med god innsats.

Spesielt Piggy (Tone Mostraum), den mest fornuftige, men sårbare, som bruker briller og er feit, og den lett manipulerbare Roger (Marika Enstad), skaper romlighet og understrømmer som gjør inntrykk.

De øvrige blir mer sjablongaktige, og særlig Simon (Birgitte Larsen) blir poetisert på en måte som reduserer Goldings besnærende skikkelse.

Gutter eller jenter?

Det er vanskelig å se hvilken ny dimensjon man får ved å la kvinner ha gutterollene her. De spiller gutter, men det oppleves ikke så overbevisende. Om de hadde jukset litt med historien og latt det faktisk handle om en jenteflokk, tror jeg nyansene ville blitt annerledes – grusomme, og med diskusjonen om Harald Eias biologidebatt in mente, mer interessant.

Fluenes herre er et greit bruks-teater egnet for skoleverket, men det er langt fra noe kunststykke.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!