kunst & scene

– Sorry, trikken!

Nicolai Cleve Broch møter opp for seint. Han har travle dager med Don Carlos som har première på Det Norske Teater denne helgen. I tillegg spiller hans kone, Heidi Gjermundsen Broch på samme teater, og de har to små barn i barnehage. En komplisert livslogistikk, sett utenfra i hvert fall. Unnskyldningen godtas på stedet.

I innspurten mot première skjer det alltid noe med Nicolai. Når temperaturen på prøvene økes, nervene kommer, usikkerheten slår inn og spørsmålet reiser seg «klarer vi å bli ferdig til premièren?» – da tenker han at skuespillerkarrièren er over. Sånn har han hatt det i ti år nå.

– Det er heldigvis to uker siden nå. Da var jeg langt nede. Men jeg har vært der så mange ganger nå at jeg begynner å bli vant til det. Følelsen er der, og den er fremdeles like ekkel. Følelsen av utilstrekkelighet.

Ikke ulikt en del forfattere og musikere, må også Nicolai bryte seg ned for å sette i gang følelsesregisteret han trenger for å spille.

– Det er nok noe jeg må gjennom, for å vekke kroppen. Det må bli litt på liv og død før jeg klarer å sette inn det siste giret som trengs.

Telefonen ringer. Han MÅ ta den. Kona.

Nicolai Cleve Broch møter opp i hettegenser og lue, ikke ulikt i filmen URO. Og Uno. Han bortforklarer luen med det lange håret han har grodd for rollen som Posa. «Det ser helt jævlig ut».

– Er ikke Don Carlos egentlig en opera?

– Nei, det er egentlig et teaterstykke. Alle tror det er en opera, men den ble skrevet hundre år seinere. Nå ser det ut som Schiller er på vei tilbake.

– Da slipper du å synge?

– Ja, det gjør jeg, ler han.

– Italiensk kjærlighetsdrama på National, og spansk kjærlighetsdrama på Det Norske. Hvorfor fascineres vi av dette?

– Don Carlos ble skrevet rundt den franske revolusjonen. Det var vår tids spede begynnelse, og de første tankene om individets rett. Stykket er skrevet på bakgrunn av dette. Tankene som luftes i dette stykket har blitt allemannseie siden, men som den gang var farlig. I motsetning til Romeo & Julie der kjærligheten står i sentrum, er det humanismen som står i sentrum i Don Carlos.

– Og en gutt som forelsker seg i sin mor?

– Jeg synes det er en lekker vri fra Schiller. Don Carlos er forlovet og forelsket i prinsessen av Frankrike. Det er et godkjent forhold, og de skal ha hverandre. Stat og følelser forenes. Den spanske kongen inngår en deal med den franske hvilket medfører at han må gifte seg med henne isteden. Hun flytter til det spanske hoffet hvor prins Carlos bor. Ikke bare må han ha kjærlighetssorg, men han må også forholde seg til henne som mor. Det er rart, samtidig som vi kan sympatisere med han. Det er litt frekt.

– Schiller var 23 år da han skrev dette.

– Den gangen var man ganske mye voksnere da man var 23 år enn det vi er. Det fantes ikke noe ungdomstid da. Men det er jo imponerende. Det er et modig og revolusjonært stykke å skrive, som kler en ung mann.

– Du takket ja til å være med i Don Carlos på grunn av regissør Runar Hodne. Hvorfor?

– Han er et ekte teatermenneske med eksepsjonelt god smak. Han bruker teaterets styrker som ikke film eller tv kan matche. Derfor er det alltid veldig gøy å jobbe med han. I denne forestillingen forsker vi mye på å finne et uttrykk som fungerer. Det er vågalt. Ingen av oss visste hvordan det skulle bli da vi startet.

– Hva er risikoen ved å holde på sånn?

– At man ikke kommer i mål. At forestillingen ikke blir ferdig. At det ikke blir en helhet. Dette er et stort verk som gjerne kunne hatt mer enn åtte uker prøvetid (som er vanlig på store teatre).

– Vil din ambivalens til innspurten gjøre at du gir opp eller biter du tenna sammen?

– Nå har det på en måte blitt min venn. Og det er godt med erfaringen. Jeg får sove på natta selv om jeg vet at det ikke kommer til å gå. For jeg vet at det kommer til å gå allikevel.