oslopuls mener

Blodløs Don Carlos

Les vårt intervju med Nicolai Cleve Broch - Følelsen er der, og den er fremdeles like ekkel

Selv om Lars Erik Holter trakk seg fra stillingen som teatersjef i fjor sommer, gir vinterrepertoaret på Det Norske Teatret en indikasjon på at han var et godt «sjefsemne». Han rakk å legge et repertoar preget av teft for ny dramatikk og vilje til gå utenom det opplagte. Stykker som Kjærleiken overraskar igjen (Marivaux) og Friedrich Schillers Don Carlos hører til de – i norsk sammenheng – «ukjente» klassikerne, til tross for at sistnevnte er en like spennende politisk og erotisk «thriller» som Schillers langt hyppigere spilte Maria Stuart.

Nicolai Cleve Broch. FOTO: L-P Lorentz/Det Norske Teatret

Kong Filip av Spania var mann for strategiske ekteskapsinngåelser. Først med Maria av Portugal, som ga ham sønnen Don Carlos. Filips andre ekteskap, med Maria Tudor av England, var ikke bare barnløst, det var også en medvirkende grunn til at han angrep England etter «Bloody Marys» død, og den spanske armadaen led nederlag (1588). Det ga Spania en knekk som sjømakt, og innledet Englands blomstringstid under Elisabeth I.

Dette bare for å gi et riss av den historiske konteksten bak Friedrich Schillers Don Carlos, der handlingen finner sted etter at Fillip har giftet seg for tredje gang, med Elisabeth av Valois, datter av den franske kongen.

Familieportrett.

Foto: L-P Lorentz/Det Norske Teatret

Haken ved dette ekteskapet er at Elisabeth egentlig var tiltenkt Filips sønn, Don Carlos, og at de unge er forelsket. Schiller skal ha betegnet dramaet som «et familieportrett av et kongehus», med en mulig henspilling på den mest kjente av alle kongelige familietragedier, Kong Ødipus. Men incest- eller ødipusmotivet går også igjen i Shakespeares Hamlet. Et drama som er beslektet med Don Carlos i den forstand at også Schiller lar konflikten mellom pragmatisme og idealisme, makt og selvoppofrelse, speiles i en generasjonskonflikt.

Fra og med scenen mellom Filip II (Sverre Bentzen) og Don Carlos’ venn Marquisen av Posa, y@pperlig spilt av Nicolai Cleve Broch, gir Don Carlos også i Runar Hodnes regi nesten inntrykk av å være et stykke som «setter opp seg selv». Idealisten Posa blir i denne scenen vervet i maktpolitikeren og realisten Filips tjeneste. Intrigen skyter fart, mens det samtidig trekkes et ugjennomsiktighetens slør over hvem han «er», og hvilke motiver han er drevet av.

Kari Gravklev har ansvaret for en like enkel som suggestiv scenografi, hvor girlandere ikke bare illuderer hoffets «pomp og prakt», men også det labyrintiske ved maktspillet og de sjelelige beveggrunnene til Schillers karakterer.

Beklemmende.

Foto: L-P Lorentz/Det Norske Teatret

Når forestillingen åpner, skimter vi alle skuespillere bak en florlett «skyggevegg» som består av glassperlegirlandere, før Don Carlos (Per Kjerstad) og Domingo (Espen Løvås) trer frem i første scene. Det beklemmende ved Runar Hodnes iscenesettelse, er at forestillingen ser ut som en blåkopi av oppsetningene til Eirik Stubø. Det gjelder ikke bare åpningstablået, som særlig bringer tanken til Stubøs Andromake på Scene 2 i fjor, men også den geometriske bruken av rommet, stiliserte skuespillerarrangementene – og ikke minst det nakne, svarte scenerommet.

Stubø har utviklet og rendyrket et uttrykk i nært samarbeid med Kari Gravklev, men Hodnes oppsetning mangler en tilsvarende friksjon mellom formspråket og det menneskelige dramaet, som i oppsetningene til Stubø. Her virker estetikken nærmest hermetiserende, eller som ren design. Det er vanskelig å skjønne hva regissøren har på hjertet, bortsett fra å ville imponere. Resultatet er merkelig blodløs forestilling, fra en ellers langt mer barokk og leken regissør.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!