kunst & scene

Les også: Denne ble malt i natt

– Jeg synes utsmykningen er kjempeflott, sier Rusken-general Jan Hauger.

For tiden er Oslo S pyntet med såkalt streetart, laget av kunstnerne Dolk og Pøbel. Streetart deler mange kjennetegn med graffiti. Den males med spraymaling, og er stort sett ulovlig. Forskjellen er at det ofte benyttes sjablonger, og kunsten uttrykker gjerne bilder heller enn bokstaver. Til syvende og sist handler det likevel om spraymaling på veggen, som anses som et av byens største problemer. Så store problemer representerer spraymalingen, at byens siste lovlige graffitivegger snart kan forsvinne, hvis byrådsavdeling for miljø og samferdsel får det som de vil.

Kunne ikke vært graffiti

Streetarten derimot, den har fått plass på byens største, offentlige galleri. Hauger forklarer nærmere:

– Her er kunsten satt inn i en setting der den passer. Det er ulovlig graffiti vi er opptatt av å bekjempe.

– Så kunne man åpnet for lovlig graffiti på Jernbanetorget?

– Problemet er at med en gang man sier det er greit, kommer taggerne og ødelegger. Vi greier ikke skille mellom graffiti og tagging. Tagging er ikke kunst, men forsøpling. Skal man få taggere til å gjøre det samme, blir det helt feil, for da legitimerer man det man vil komme til livs.

– Men streetart er jo også i utgangspunktet ulovlig?

–Ja, og også graffiti kan passe inn i bestemte miljøer. Graffiti kunne blitt utført lovlig hvis graffitimiljøet hadde akseptert hvor det er gitt tillatelse, og hvor det er ulovlig. Men alle forsøk har vist at der graffiti gjøres lovlig, blir det også mye tagging i tilstøtende områder, slik som rundt Hausmania, sier Hauger.

Rusken-general Jan Hauger synes malingen på Oslo S er kjempeflott, men vil ha byens lovlige graffitivegger bort.

– Hvor mener du grensen går, når begge uttrykksformer går ut på å male med spray på veggen?

– Når noe er slurvete og klint opp på annen manns eiendom, er det tagging for meg, uansett om andre kaller det streetart, graffiti, throw-ups eller tagging.

Maling på veggen

Byråd for miljø og samferdsel, Jøran Kallmyr, er ikke like begeistret for utsmykningen av Oslo S.

– Jeg synes kunsten er flott å se på, men blir litt skeptisk når man vet at det er mange av de samme som holder på ulovlig.

Han ser ikke på bildene på Oslo S som tagging, men som «maling på veggen».

– Det er ikke maling på veggen i seg selv som er problemet, men tagging.

– Forskjellige uttrykk

Billedkunstner Anders Eiebakke mener streetart er for de som ikke lykkes med graffiti.

Det er kulturbyrået Mesén som har hatt ansvar for utstillingen, etter initiativ fra Rom for kunst og Rom Eiendom AS, som eier stasjonsbygningen. Vibeke Christensen i Mesen sier de ikke har møtt noen negative reaksjoner i forbindelse med utstillingen. Hun tror det kommer av at streetart oppleves som noe annet enn tradisjonell tagging eller graffiti, og synes det er vanskelig å si om hun en gang kommer til å arrangere en graffitiutstilling samme sted.

– Det høres litt rart ut. Streetarten er mer interessant å formidle og har en langt bredere appell enn graffitien. Graffitien blir for intern.

Christensen mener det er et tydelig skille i nyansene mellom graffiti og streetart.

– Streetarten er på full fart inn i galleriene, og mange streetart-kunstnere opererer både i gallerier og på gaten. At vi kan gjøre dette, viser bare at tiden er moden for utstillingen, sier hun.

Byråd Jøran Kallmyr er ikke veldig begeistret for utsmykningen av Oslo S, men mener det først og fremst er tagging som er problemet.

Graffitien har eksistert i Norge siden starten av 80-tallet. Streetarten derimot, er et fenomen som først dukket opp for alvor rundt år 2000. Christensen synes ikke det er noe rart at streetarten har opplevd en så sterk aksept på så kort tid.

– Den har ofte et budskap, den inneholder mye satire, tar pulsen på tidsånden og er lettere å forstå.

Hun vil ikke gå inn på hvorvidt det er dobbeltmoralsk å tillate en streetart-utstilling, samtidig som man fordømmer graffitien så kraftig.

– Jeg mener uansett at det er sluttresultatet som er interessant, sier hun.

– Patetisk streetart

Billedkunstner Anders Eiebakke drev selv med graffiti på 80-tallet, og har siden arrangert flere graffitiutstillinger. Heller ikke han synes beslutningen er et uttrykk for dobbeltmoral.

– Nei, det er kanskje selvmotsigende, men ikke dobbeltmoralsk. For dem som står bak er dette bare en måte å tjene penger på, samtidig som man prøver å være kontroversiell.

Også han tror hyllesten av streetart kommer av at den er mer åpen, mens graffitien er blitt kalt introvert.

– Streetart benytter seg av «gamle» uttrykk som tidligere har vært brukt politisk og i massemedia, og som derfor er lett gjenkjennelige. Den er grafisk tydelig, og veldig lett å få til å se bra ut. Samtidig er tags vanskelig å forstå, sier Eiebakke, som mener det er feil at streetart er så godt etablert.

– I kunstverdenen har den i hvert fall relativt lite innflytelse etter at den i en kort periode ble møtt med stor interesse.

Han synes det er ironisk at streetart tilsynelatende aksepteres så lett, når det egentlig er mye vanskeligere å lage gode tags.

– Litt forenklet kan man si at streetart er for de som ikke lykkes med graffiti. Se på Banksy (verdens mest profilerte streetart-artist), han var jo egentlig en mislykket graffitiartist. Jeg mener streetart i dag er patetisk, den er selvrefererende og uinteressant, sier Eiebakke.