kunst & scene

Til sin nye utstilling som åpnet i de figurative kunstnernes eget brasserie-galleri i St. Olavs gate, Galleri Pan, denne helgen, har unge men allerede sterkt profilerte Helene Knoop (30), en av Odd Nerdrums tidligere og mest konsekvente elever, malt ni portretter i gammelmesterlig, romantisk-realistisk og barokkinspirert stil, portretter hun her kaller Ikoner.

– Ikke så mye den moderne betydningen av ordet, men heller ikke bare en henvisning til religiøse russiske eller bysantinske bilder i kirkene, forklarer Knoop.

Ni bilder.

De ni bildene forestiller kvinner og menn som ikoner. En yngling med glorie, unge kvinner med attributter som laurbærkrans, en kvinne iført pelshatt, et Neferitite-hode som er det egyptiske skjønnhetsideal, og – ikke minst – et selvportrett av Knoop innhyllet i svart niqab – det arabiske heldekkende slør der bare øyne og nese er synlig.

– Om akkurat dette er politisk? Nei, det tar jeg ikke stilling til, det kan folk mene det de vil om, sier hun med et skjevt smil. Hun fikk en slik svart niqab i gave fra Oman.

– Jeg er fascinert av dette med å ramme inn ansikt og hode; slør, hodeplagg. I det hele tatt er det det rent estetiske som har interessert meg i denne tradisjonsbundne portrettformen. De opprinnelige ikoner var hellige bilder man dyrket, tente lys foran, til og med kysset. Det er det frontale og sakrale elementet i tradisjonen jeg tar fatt i. Tyngden i blikket, på skrå nedover, den høytidelige tilstedeværelse.

En forenklet portrettradisjon, der det estetiske nærmer seg noe nesten abstrakt, fortsetter hun.

Abstrakt er ellers ikke et ord man forbinder med Helene Knoop, tidligere Nerdrumelev og sentral i den voksende skolen av figurative malere i Oslo som i noen år har begynt å markere seg i kunstdebatter.

Knoop er, som Nerdrum, selverklært kitschmaler – hun definerer ordet positivt og vil gjerne forklare – hvis noen spør.

– Resten av samfunnet har vel stort sett definert kitsch som noe søtladent, overfladisk, lettvint – og dårlig?

– Jeg tenker at alle tilhører en slags retning. I stedet for å bli plassert i en bås jeg ikke har valgt, sier jeg at ja, dette er kitsch. Et maleri som er bygget på tradisjon, på tidkrevende håndverk. Jeg søker å skape noe der man kan gjenkjenne seg i individet, og vil ha en overbygning over mitt ståsted. Jeg vil gjerne ha en teori, en agenda, understreker hun.

Selv er hun aktivt med og arrangerer en internasjonal kitschbiennale – i høst for første gang i Venezia

Håndverk.

For henne handler kitsch om troverdig håndverk, først og fremst. Men også skjønnhet. – Skjønnhet kan det være i både det fine, vakre, men også i det grusomme, det dramatiske og tragiske. Det handler generelt om å gå i dybden gjennom å male, både når det gjelder håndverket og menneskesinnet, antyder hun. – Fremstille mennesket med empati.

– Odd Nerdrum har sagt: Når latteren stilner, og alvoret kommer – da er du kitsch?

– På en måte er det slik. Alvor, jo, men samtidig også glede ved å male. Livet er jo som kjent begge deler. Det jeg prøver på, vanligvis, er det tvetydige. Kanskje ikke spesielt med disse bildene, med ikonformen som er mer konsekvent, opphøyd.

For Knoop gjelder et alvor uten ironi, uten modernismens og konseptualismens ironiske distanse. – Ironi er særlig kommet i vår tid, spesielt i Norge, har jeg inntrykk av. Dette med alvor er det nesten skummelt å begi seg inn på. Det er så uvant for mange, man tyr lettere til komedie enn tragedie.

Melankoli.

Selv innrømmer Knoop sterke følelser for det melankolske, som maler.

– I maleriet gir jeg meg lov til å gjøre det motsatte av det moderne og ironiske.

For hun forholder seg ikke til modernismen i det hele tatt. – Jeg lever parallelt med den, ikke i den.

Et av de ni maleriene er et selvportrett, Helene Knoop iført en grønn uniformsjakke, mot okerrød bakgrunn, røkende en langpipe, et bilde hun allerede viste under den store mønstringen av norsk figurativ kunst utenfor Stockholm i fjor sommer. En utstilling flere svenske kritikere skjelte ut, og antydet et kunstideal i nazismens ånd.

– Jeg kunne nesten ikke tro det jeg leste. Tydeligvis provoserte det figurative uttrykket mer enn vi ante. Nest etter pedofil er vel nazist den verste etiketten du kan få brukt mot deg, sier hun, og synes aggresjonsnivået og holdningen mot det figurative maleriet er grotesk og absurd.