kunst & scene

Denne versjonen av «Askepott», som ble skapt i 1970 og første gang produsert i Norge 1996, lever nesten opp til forventningene om en klassisk, romantisk og morsom ballett for små og store. Til sval og vakker musikk av Prokofiev.

Transe-dans

Balletten åpner hjemme på kjøkkenet hos Askepott, hennes to slemme stesøstre, hennes kjære uselvstendige far og onde stemor. De er invitert til ball på slottet. Prinsen er på jakt etter en kone. Store anstrengelser gjøres for at de to stesøstrene skal se fine ut. Det er fristende nærliggende å tenke på damene på Toten, transe-dans og en lattermild karikatur. Christopher Kettner og Kári Freyr Bjørnsson gjør en herlig innsats i alle partier.

Kildevann

Askepott, danset av Maiko Nishino i nydelig askekjole, overbeviser og forfører igjen.

Midt i all motgang er hun i stand til å se lyst på tilværelsen. Når det brister, drømmer hun og danser seg vekk fra ensomheten i duo med en feiekost. Bevegelsen er klar som kildevann.

Til tross for motgang og at hun ikke får være med på ballet, er hun i stand til å vise barmhjertighet mot en heks. Det skal bli hennes redning.

Balletten glipper i siste del av først akt. Askepott blir ført ut i en skog av heksen som egentlig er en fe. I forvandlingsskogen møter hun vår-, sommer-, høst- og vinterfeen. De danser tungt på labben. Det er matt og langtekkelig. Dynamikken mangler i det koreografiske forløpet, noe som krever mer enn danserne kan yte.

Hjerteknuser

Daffheten, som første akt etterlater seg, blir feid vekk i andre akt. Vi er på slottet, og det danses og alle skal imponere den giftekåte prinsen. Stesøstrene slår til igjen med sin klumpete, kostelige dans. Hoffnarren, danset av Gakuro Matsui, er en hjerteknuser, spretten og full av overskudd.

De tre bidrar vesentlig til et høynet energinivå. Når Aksepott gjør entré i en glitrende karét trukket av fire hvite hester, er løpet lagt. Hun er strålende og prinsen faller for henne.

Forventer kraft

Her oppstår det noe: Prinsen og Askepott er like høye når hun står på tåspiss. Vi er i den klassiske ballettens og konvensjonenes rike. Da må de også være der. Ellers ramler det sammen. Philip Currell er sympatisk, eterisk og grasiøs i bevegelsen, men til tross for gode soli er han en svak prins. Vi forventer kraft og virilitet. Banalt nok høyde. Ganske enkelt. I pas de deuxen forsvinner prinsen i Askepotts blendende bevegelser. I moderne ballett ville dette ikke nødvendigvis være en bremsekloss for en stor opplevelse.

Askepott er en feel-good forestilling. Den utstråler varme og god moral: vær snill og du får din belønning. Om det ikke alltid er tilfellet i det virkelige livet, gir forestillingen grunn til å smile og le hjertelig ved synet av stesøstrene.