oslopuls mener

Spillekåt med stil

Fra The Globe ble gjenoppbygget i London har ambisjonen vært å bringe publikum så nært den «autentiske» Shakespeare som mulig. Man spiller i dagslys, eller under åpen himmel, og bruker minimalt med scenografi, men har gjerne spektakulære kostymer, som på Shakespeares tid. Og man søker å etablere en kontakt med publikum som minner om at Shakespeare talte til mennesker fra «alle samfunnslag ».

Her og nå.

Will Mannering (t.v.) som Pyramus og Kyle Soller som Thisbe i Globe Theatres En midtsommernattsdrøm. FOTO: FIONA MOORHEAD

Det kan naturligvis ligge en del snublesteiner i et slikt prosjekt, men turnéforestillingen "A midsummer night’s dream" som nå vises i friluft i borggården på Akershus festning, er hverken museal eller forsert «autentisk». Det er teater her og nå. Og jeg føler meg ganske sikker på at det kan appellere like sterkt til en tenåring som til en Shakespeare-professor.

Scenen er en treplatting, med en enkelt fluktstol og et trommesett merket «The Dreamers». Ensemblet iscenesetter dermed en slags rammehistorie omkring sin egen oppsetning av "A midsummer night’s dream", hvor det likevel er opp til publikum om man assosierer «dem» med en omreisende teatertrupp fra Shakespeares tid, eller et moderne danseband, eller ingen av delene. Konseptet presses aldri over oss.

Frieri.

Men om man har assosiasjonen til en trupp som spiller for hatten som går rundt, forklarer dette også «publikumsfrieriet », og når vi kommer til håndverkernes ubehjelpelige «tragiske lystspill» om Pyramus og Thisbe, speiler både rammehistorien og de spillekåte skuespillerne seg i den. Det fører til at teater-i-teatret får en menneskelig skjørhet, til tross for at virkemidlene er grovparodierende.

Cluet ligger i at de åtte medvirkende skuespillere dublerer i over dobbelt så mange roller. Så når den vidunderlig hormonforvirrete Mark Quartley går fra å spille den unge og kåte elskeren Lysander til å spille en håndverker som spiller kvinnerollen Thisbe, reflekteres både stykkets og forestillingens egne mange lag av parodi og selvparodi seg i ham. "En midtsommernattsdrøm" er fra Shakespeares hånd en kinesisk eske, og alltid en utfordring å løse på en overraskende måte.

Her fører allerede dubleringene til at de dyktige skuespillerne tar oss med storm gjennom sin evne til å leke med blant annet kjønnsklisjeene.

Tyveårene.

Kostyme og musikk henspiller ikke på renessansen, men «the roaring twenties». Alven eller «nissen» Puck er Sally Bowles/ Liza Minnelliaktig iført strømpebånd og bowlinghatt, mens alvene bærer smokinger med nattsvermervinger bak. Slik rister forestillingen opp i de museale føringene som The Globes Shakespeare-forestillinger fort kan gi. Men henspillingene på det kabaretaktige, seksuelt frigjorte eller dekadente 1920-tallet fungerer godt i et stykke som iscenesetter brutale konflikter mellom kultur og natur, kjærlighet, seksualitet og kjønn.

Raske sceneskift og høyt tempo i replikkføringen til tross, tror jeg de bunnsolide skuespillerprestasjonene gjør denne engelskspråklige oppføringen svært tilgjengelig. I løpet av den 2, 5 timers forestillingen så jeg flere som gned bort latter- eller gledestårene – og på slutten var publikum et eneste stort smil.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!