kunst & scene

Og så kom det noe helt annet: et nyskrevet, helhetlig musikalshow om veien fra Stavern via Chat Noir til stjernelivet i Hollywood og nedturen tilbake, som får alle andre A Star is Born-versjoner til å blekne.

Det kan umulig finnes flere klisjeer fra showverdenen enn de som er med her, men Geir Morstads elskelige jødiske musikklærer, hr. Goldblumberg, tar kaka. Flere jiddische ord har ikke vært fremført i norsk sceneliv samlet gjennom historien, ikke større nese heller. Hvordan han overlevde krigen i Stavern er en gåte.

Hr. Goldblumberg lærer Tulla Torsrød (Simon Andersen i sitt livs rolle) å være tro mot kunsten og seg selv, samt å ligge med produsenten. Tulla tar det iskaldt til seg, er på godt norsk seg selv nok, og går til topps på det. Og så til bunnen, om ikke akkurat i samme stunden, så i løpet av omtrent 90 år.

På veien treffer hun alt og alle, fra Einar Rose til Hitler, fra talentspeider Freilert Jørgensen til Marlene Dietrich, mr. Warner Brothers og hans bror Littlebrothers. Hun dømmes til 20 år av Nürnberg-domstolen, men ligger seg fri. Tulla overlever diverse mordforsøk fra sin beste venninne Bitten, hvis liv og karrière hun har ødelagt. Og hun eksellerer i isdans, med verdens aller forteste piruetter til nå. Ett blant mange glansnummer, Marilyn Monroe-bursdagssang i Madison Square Garden er et annet.

Forrykende tempo.

FOTO: LINE LOHOLT LEVINSEN

Alle disse rollene, og ca. 60–70 andre sylskarpe typer, fremstilles i et forrykende tempo og med vanvittige kostymeskift av Stig-Werner Moe, Geir Morstad og Jørn Morstad. Stig-Werner Moes Bitten er en studie i hat og energi, han har en egen tørrvittig replikk og skifter personlighet på sekundet.

Geir Morstad er ubetalelig morsom; hans mimikk er like velplassert enten han er revykonge eller nazist, småbykjerring eller hjemmehjelper. Jørn Morstad får endelig vist hva han kan, og slår til som Tullas rekepillende og evigventende forlovede, mens Simon Andersen briljerer fra første til siste sekund som Tulla, Stavern-jenta som blir stjerne, og tar farvel med foreldrene på Larvik jernbanestasjon.

Kremlag.

I første akt, som er en sammenhengende latterkule, blir dessuten store deler av norsk førkrigs revyliv historisk korrekt fremstilt i suverene parodier. Dette er kulturhistorie! Andre akt kan med fordel kortes noe ned – eller kanskje er man bare utmattet av latter – og lyden må det jobbes med.

Et kremlag av forfattere står bak denne suksessen. Idé og manus er umiskjennelig Knut Nærumsk, og sangtekstene er av Morten Lorentzen, Trond Hanssen og Hanne T. Asheim. Samlet boltrer de seg i virkelige og fiktive personer gjennom 100 års vestlig underholdnings- (og krigs-) historie.

Overraskelsene er utallige, og hver tekst løftes av Geir Morstads bisarre, tidsriktige parykker og Trude Bergh og Marianne Forsbergs kostymer, der grunnelementet er nettingstrømper. Karina Aases regi er til de grader oppfinnsomt på plass, likeledes Torbjørn Kvammes musikkvalg og André Danielsens koreografi – samlet gir de ustanselige komiske løft.

Man blir takknemlig av å få le så eksplosivt som her.