oslopuls mener





Lek bak det trivielle
Nye arbeider setter Marte Aas’ produksjon i perspektiv, men utstillingen presenterer for få av tidligere verk til å gi full uttelling.
Marte Aas
Født 1966. Har siden 1990-tallet gjort seg gjeldende med fotografi
av urbane landskap.
Fotografiene særpreges av sin veksling mellom det dokumentariske og det
iscenesatte.
Aas’ peker også ofte på den uklare grensen mellom det
menneskeskapte og natur i sine arbeider.
Marte Aas peker, med sine fotografier og videoarbeider, på verden rundt oss:
den nære og trivielle verden, riktignok, ikke den spektakulære.
I Common green # 10 ser vi noen mennesker på en stor plen, det er
uvisst hva de foretar seg og de befinner seg for langt unna til at man kan
se detaljer.
I Common green # 7 er også de avbildede skikkelsene langt unna men vi
ser at det er ishockey som spilles. Disse tilsynelatende intetsigende
bildene fremstår som noe mer innenfor museets vegger. Vi forventer oss, som
tilskuere, gjerne en gåte som kan knekkes eller et visuelt pek som skal
avsløre hva motivet bører på av skjult mening.
Aas’ leker seg effektivt med denne trangen til å se bakenfor det trivielle: I
videoarbeidet Torshovtoppen titter vi, med kameraet, gjennom løvverk
eller nettinggjerder og får glimt av en større fortelling: En plaststol, et
barn som leker. Men uansett hvor mye vi tyder disse tegnene får vi ikke vite
hva de egentlig betyr.
Parodi.
Crop Circles (2010), c-print, 75 x 100 cm Foto: Marte Aas |
Crop circles, som dokumenterer de store mønstrene som jevnlig dukker
opp på kornåkre i Sør-England, viser oss svært tydelige symboler og
strukturer i landskapet og kan leses som et enda sterkere bilde på det
sterke ønsket om å se noe betydningsfullt i kunstrommet.
Det sterkeste verket på utstillingen, videoarbeidet Cinema, viser
oss en indisk danser som også utvikler et lignende symbolmønster.
I fotoserien AgCI (ueksponerte sølvsalter) har Aas’ avbildet
sølvsaltene som, når de reagerer på lys, er grunnlaget for fotografiet som
medium. Ved å vise frem grunnbestanddelene i fotografiet på denne måten blir
vi presentert for ønsket om å se hva som befinner seg bak billedflaten på en
mer bokstavlig måte enn vi forventer oss. Slik sett er serien nærmest en
parodi på denne trangen. Det vi får se er likevel noen utrolig vakre former
som, satt sammen etter hverandre, korresponderer med dansen i videoarbeidet
Cinema.
Økt oppmerksomhet.
Selv om det ikke finnes noen kode å knekke, er ikke bildene meningsløse. Tvert
imot oppdager vi, når vi gransker bildene etter skjulte tegn, en rekke
detaljer vi ellers aldri hadde blitt oppmerksom på.
Siden bildene er hentet fra hverdagslige omgivelser, kan man med fordel ta
oppmerksomheten vi ser på Aas’ verker, med til våre egne liv. Det
uspektakulære og trivielle ved hennes verker er nært forbundet med nettopp
slike omgivelser. Slik sett er Aas’ sine verker instrumenter for å gjøre oss
mer oppmerksomme på våre umiddelbare omgivelser. Det som gjør disse verkene
interessante, og ikke minst anvendbare for tilskueren, er hvordan de vender
den forsterkede oppmerksomheten man ofte har overfor kunstverket til verden
utenfor museet eller galleriet. På denne måten lykkes det Aas’ å redusere
skillet mellom liv og kunst ved, gjennom en enkel gest, å peke på hvordan
kunst kan brukes for å øke vår våkenhet ovenfor våre omgivelser.
Svak kontekst.
Likevel skulle jeg gjerne sett flere av kunstnerens tidligere arbeider på
utstilingen. Både Cinema og AgCI er sterke arbeider, men hadde
stått bedre i sammenheng med en fyldigere presentasjon av tidligere verk.
Publisert: 19.06.10 15:52
Oppdatert: 13.07.10
Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!