oslopuls mener

Lek bak det trivielle

Marte Aas peker, med sine fotografier og videoarbeider, på verden rundt oss: den nære og trivielle verden, riktignok, ikke den spektakulære.

I Common green # 10 ser vi noen mennesker på en stor plen, det er uvisst hva de foretar seg og de befinner seg for langt unna til at man kan se detaljer.

I Common green # 7 er også de avbildede skikkelsene langt unna men vi ser at det er ishockey som spilles. Disse tilsynelatende intetsigende bildene fremstår som noe mer innenfor museets vegger. Vi forventer oss, som tilskuere, gjerne en gåte som kan knekkes eller et visuelt pek som skal avsløre hva motivet bører på av skjult mening.

Aas’ leker seg effektivt med denne trangen til å se bakenfor det trivielle: I videoarbeidet Torshovtoppen titter vi, med kameraet, gjennom løvverk eller nettinggjerder og får glimt av en større fortelling: En plaststol, et barn som leker. Men uansett hvor mye vi tyder disse tegnene får vi ikke vite hva de egentlig betyr.

Parodi.

Crop Circles (2010), c-print, 75 x 100 cm Foto: Marte Aas

Crop circles, som dokumenterer de store mønstrene som jevnlig dukker opp på kornåkre i Sør-England, viser oss svært tydelige symboler og strukturer i landskapet og kan leses som et enda sterkere bilde på det sterke ønsket om å se noe betydningsfullt i kunstrommet.

Det sterkeste verket på utstillingen, videoarbeidet Cinema, viser oss en indisk danser som også utvikler et lignende symbolmønster.

I fotoserien AgCI (ueksponerte sølvsalter) har Aas’ avbildet sølvsaltene som, når de reagerer på lys, er grunnlaget for fotografiet som medium. Ved å vise frem grunnbestanddelene i fotografiet på denne måten blir vi presentert for ønsket om å se hva som befinner seg bak billedflaten på en mer bokstavlig måte enn vi forventer oss. Slik sett er serien nærmest en parodi på denne trangen. Det vi får se er likevel noen utrolig vakre former som, satt sammen etter hverandre, korresponderer med dansen i videoarbeidet Cinema.

Økt oppmerksomhet.

Selv om det ikke finnes noen kode å knekke, er ikke bildene meningsløse. Tvert imot oppdager vi, når vi gransker bildene etter skjulte tegn, en rekke detaljer vi ellers aldri hadde blitt oppmerksom på.

Siden bildene er hentet fra hverdagslige omgivelser, kan man med fordel ta oppmerksomheten vi ser på Aas’ verker, med til våre egne liv. Det uspektakulære og trivielle ved hennes verker er nært forbundet med nettopp slike omgivelser. Slik sett er Aas’ sine verker instrumenter for å gjøre oss mer oppmerksomme på våre umiddelbare omgivelser. Det som gjør disse verkene interessante, og ikke minst anvendbare for tilskueren, er hvordan de vender den forsterkede oppmerksomheten man ofte har overfor kunstverket til verden utenfor museet eller galleriet. På denne måten lykkes det Aas’ å redusere skillet mellom liv og kunst ved, gjennom en enkel gest, å peke på hvordan kunst kan brukes for å øke vår våkenhet ovenfor våre omgivelser.

Svak kontekst.

Likevel skulle jeg gjerne sett flere av kunstnerens tidligere arbeider på utstilingen. Både Cinema og AgCI er sterke arbeider, men hadde stått bedre i sammenheng med en fyldigere presentasjon av tidligere verk.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!