kunst & scene

At regnet plasker ned legger ingen demper på forfatter Karten Alnæss entusiasme, der han fører skuespillere og stab fra Oslo Nye Teater på byvandring gjennom Kristiania, anno 1906.

Hans kritikerroste og prisbelønnede roman Trollbyen, om 17 år gamle Anna som kommer fra Sørlandet til storbyen hvor hun opplever byens mørke sider, skal bli teater. Nå skal hele truppen inspireres og informeres om hvordan livet i byen var for hundre år siden, mens vi krysser Tøyen i Annas fotspor.

En verden i endring

– Det er et fantastisk driv i denne historien, sier regissør Catrine Telle.

– Bildet av storbyen er skremmende og Anna kommer inn i en malstrøm av begivenheter og dras inn i mange miljøer; Østkant, Vestkant, i hulene under Akerberget. Byen er inne i en brytningstid, en rivende utvikling med modernismens inntog og en verden i stadig endring.

Vi hutrer videre i Annas fotspor, bort Jens Bjelkes gate. I dette strøket vokste Alnæs selv opp. Historiene han hørte de eldre fortelle om livet på Kampen, Grønland og Gamlebyen, om underjordiske tjuvbander, tatere og knivstikkere, vekket ønsket om å skildre denne nå så fremmede verden fra vår nære fortid.

Han har forent fakta med eventyr, men de mest fantastiske skikkelsene er hentet fra virkeligheten. Hendelser som rotteinvasjon, tyfus og koleraepidemi likeså.

– En vandring som dette gjør at du får stoffet inn under huden, sier Agnes Kittelsen (30), kjent som Tikken Manus i filmsuksessen Max Manus, som spiller Anna.

– En har gjerne et litt romantisk forhold til gamle dager, men i virkeligheten var det jo gjerne både trist og kummerlig, skummelt og farlig. Livet betydde ikke så mye den gang.

Skremmende møte med byen

Agnes Kittelsen kom selv fra Sørlandet til hovedstaden da hun var 17.

– Ideen om Oslo levde veldig i oss på Sørlandet, men selv om det var noe skummelt og fremmed så ville vi inn hit.

Synet som møtte henne da hun gikk av toget på Oslo S, med eiendelene i søppelsekker og dynen under armen, var skremmende og hun tviholdt på sakene sine. Da bodde hun i en ti kvadratmeter stor leilighet på Grønland, uten dusj og toalett.

.

– Jeg tror det er lett å se på Anna som et gudsord fra landet, som er helt blank. Men jeg tror hun vil til Oslo, og at hun vil bli her. Hun har en moderne side, selv om hun blir skaltet og valtet med i begynnelsen, så vokser det frem en veldig sterk dame som ikke gir seg. Hun tar en del bevisste valg, hun blåser ikke bare i vinden.

– Det høres ut som om dere har litt til felles likevel?

– Ja vi har kanskje det, ler Kittelsen. – Etter tretten år her har jeg blitt veldig glad i Oslo, jeg kunne ikke tenke meg å bo en noen annen by.

Ja, vi elsker Oslo!

Det påstås at Oslo-boere ikke har noe patriotisk forhold til byen sin. Vi elsker ikke Oslo, flirer bergensere og trøndere, som smykker seg med ryktet som landets fremste bypatrioter.

– Den myten er løgnaktig! Jeg tror Oslo-folk bare har litt vanskeligheter med tilgjengeligheten, sier Catrine Telle, som er født og oppvokst i byen, med far som var Vika-gutt og samtidig med Anna.

Agnes Kittelsen (t.h) spiller rollen som Anna i Trollbyen, et stykke basert på Karsten Alnæs' (t.v) roman med samme navn.

– Byen har forandret seg de siste 20 årene, man har fått en stor endring i holdningen. Før ble man ledd av dersom man snakket om Oslo-kultur. Nå har man forstått betydningen av å åpne opp og gjøre byen tilgjengelig. Øyafestivalen hadde ikke kommet på tale for bare få år siden, man hadde ikke visst hvor man skulle sende søknaden en gang. Det er en politikernes oppgave å åpne byen, det er kulturarbeidernes oppgave å fortelle dens historie.

– Da vi viste Sult utendørs vinterstid, hadde vi regnet med rundt 300 besøkende, så kom 1800! Jeg husker jeg sto i snøføyka og var takknemlig for den, ellers hadde det nok kommet enda flere. Det viser jo at det finnes en stor interesse blant folk, historiene har bare ikke vært så lett tilgjengelige.

– Sånn som jeg opplever det, så er Oslo-identiteten ikke så profilert, sier Karsten Alnæs.

– Særlig mindre byer har mye stolthet og intim hjemstadsfølelse. Det som er typisk for store deler av Oslo er at denne hjemstedsfølelsen er erstattet til en følelse knyttet til bydelen. I bydeler som Kampen, Vålerenga og Torshov har man en slags grendeidentitet knyttet til bydelens skoler, idrettslag og musikkorpsene. I den yngre generasjonen syns jeg å se en større osloi-dentitet, knyttet til at Oslo er Den store byen. Det er her ting foregår, det er hektisk, utfordrende og spennende.

– Jeg tror kjærligheten til Oslo er mye større enn det folk er klar over, sier Arthur Johansen, som har dramatisert boken. Han vokste selv opp på Kampen og Ekeberg.

– Alle storbyer har den myten at det er kaldt og umenneskelig, men pirker du borti det, går til angrep eller sier noe nedsettende om byen, så får du høre det, altså!