kunst & scene

Hvis jeg kun hadde sett åpningen og avslutningen av "Inferno", ville jeg trodd Fagerborgrevyen 2007 var det beste siden, vel Fagerborgrevyen 2006 (som vant Aftens revypris). Her har noen tatt grep, ville jeg tenkt. Her har noen vært knallharde på at denne revyen skal fortelle en historie. Denne revyen skal handle om Peer, har noen sagt, om stakkars Peer som havner i koma og blir sendt til dødsriket. Denne revyen skal handle om hvordan man samler opp en drøss med små og store synder hele livet gjennom og hvor flaut det må være å få disse ramset opp. Og det skal ikke stoppe der. Å nei! "Inferno" skal ikke bare være morsom og stilig, den skal være vakker og meningsfull. Denne revyen skal handle om kjærlighet.

Bløff

Sannheten er at "Inferno" bløffer som en middels god pokerspiller. For mellom start og innspurt finner man skuffende få toppkort, og enda mindre som har med rammefortellingen å gjøre. Mest stusset jeg på en sketsj om EU-avstemningen i 1994. Å slå vitser på Anne Enger Lahnstein og Gro Harlem Brundtland bør i 2007 begrunnes adskillig bedre enn det "Inferno" klarer. Spesielt underlig blir det når resten av revyen er såpass oppdatert. Jeg mener, revyens høydepunkt er et innslag om YouTube! Alle som har kastet bort tid på folk flests "videodagbøker" og annet ræl, vil kjenne seg igjen her. (At det var en synd, var derimot nytt for meg.)

Høyt og lavt

Det gode, stort sett uutnyttede potensialet som ligger i rammefortellingen blir typisk for veldig mye av innholdet i "Inferno". For eksempel er det å la Tommy Sharif møte sine helter Idar Vollvik, Kjell Inge Røkke og Petter "slå meg i magen" Stordalen er en gullidé, som dessverre ikke utnyttes fullt ut.

Martin Beer Prydz leverer kveldens beste prestasjon med sketsjen "Aldri for mye fotball", der han som fotballkommentator holder salen fanget i flere minutter. Så får det heller være at vitsene hans, både i denne og andre sketsjer, etter hvert blir forutsigbare - det er uansett lavkomikk med høyt trykk.