oslopuls mener

Rystende morsomt og smakløst

The Producers er en total seier for den dårlige smak og en pangsuksess for Oslo Nye. Mel Brooks’ film fra 1967, norsk tittel Det våres for Hitler, er underlaget for denne musikalske latterbomben som vant uhørte 12 Tony Awards i New York i 2001, og som gikk 2500 ganger med Nathan Lane som Max Bialystock. Teppet gikk ned da han skulle gjøre rollen i nyinnspillingen av filmen: Lane var uerstattelig på scenen.

The Producers: Info, forestillinger og lesernes mening

Som den fallerte produsenten gjør nå Anders Hatlo en av sine aller beste roller, og kler den i en litt resignert og loslitt, men ukuelig nervøs sjarm; han er den personifiserte overlevelsesmekanisme som griper ideer i luften og flyr med dem, glimtet i øynene visualiserer tankesprangene hans, og han leverer one-liners med mitraljøse-treffsikkerhet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Dag Jenssen 2011

Samspillet med hans mer uskyldige partner, revisoren Leo Bloom – Jan Martin Johnsen som like synlig utvikler rollen fra svart-hvitt til gnistrende Technicolor – er av høyeste klasse. Begge skaper så stor sympati for sine svindlere at vi egentlig ønsker de skal klare seg, og det er like absurd som selve historien.

Parodi på parodien

Bialystock forfører rike enker så de blir smørevillige investorer i verdens verste og mest overbudsjetterte show, og planen er å stikke av med pengene når kritikerne går i pausen og fiaskoen er et faktum. For hvordan kan et storslagent romantisk Broadway-show om Adolf Hitler og Eva Braun unngå den skjebnen? I en by der halve publikum tradisjonelt er jøder?

Akkurat det siste poenget underspilles fornuftig nok på Oslo Nye, selv om Hatlo til de grader behersker antydningens kunst. I Oslo, som har 800 jøder, mangler en del naturlige referanser. Det som er klinkende klart er Mel Brooks’ eget credo: Den eneste måten å ufarliggjøre Hitler på, er å få folk til å le av ham.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Dag Jenssen 2011

The Producers er både en god gammeldags nummermusikal og en vanvittig parodi på den gode, gamle Broadway-musikalen. Dette til Mel Brooks’ egen musikk, som rytmebomber publikum i Trond Lindheims orkesterledelse. Storartet!

The Producers er også villet camp: det vrimler av overspilte teaterhomser (Geir Kvarme og Bartek Kaminski skaper latterbrøl bare de viser seg), dumme blondiner (Hilde Louise Asbjørnsen svenske sukkertøy er blondest og dummest og deiligst) og Ivar Nørves gripende gammelnazist Franz Liebkind (som bare fulgte ordre) blir så god som ny, et blinkskudd i lederhosen og tyskerhjelm, ubetalelig i Der guten Tag Hopp-Klopp.

Hitler som homo-ikon

Smakløsheter står i kø: sprikende sexsultne gamle damer, en chorus line av brunskjorter, Hitler som homo-ikon, og det hele topper seg når ensemblet i blid, hanemarsjerende hakekors-formasjon, synger om Det tredje rikes mange fortreffeligheter. Når dette speiles på bakveggen, går det riktige gyset gjennom publikum.

Anders Aldgårds regi er boblende overskuddspreget og meget presis, Jonas Digeruds koreografi er like detaljert komisk, Lars-Åke Wilhelmssons kostymer overdådig kommenterende, og Ivar Tindbergs oversettelse glitrende. Resten av rosene, og de er mange, strøs villig og lenge over hele det velsyngende og -dansende ensemblet.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!