kunst & scene

Følg Oslopuls' skolerevydekning på denne Facebook-siden.

Men egentlig er det ikke dét Popcorn handler om, for Ben Eltons roman fra 1996 tematiserer fremfor alt ansvar.

Enkelt fortalt: Hvem har skylden for vår voldsfikserte kultur? Menneskene som dreper, eller mediene som rapporterer om drapene, og filmene som pakker dem inn i suggererende spesialeffekter og gjør mord kult?

For som de er kule, det triggerhappy paret Scout og Wayne. Vi møter dem hjemme hos den omstridte regissøren Bruce Delamitri som er Oscar-nominert for sine voldelige filmer, og som er våre antihelters store idol. De tar oss med storm idét de entrer scenen og kaster seg over hverandre i et lidenskapelig kyss, og vi følger dem til the bitter end.

Mye av karakterbyggingen i stykket skjer gjennom dialogen, og den krever mye plass. Men instruktør Peter Lunga har også latt elevene utfolde seg fysisk: Mye av subtil humor foregår i det visuelle, og det virker som om det er her skuespillerne har fått improvisere rundt karakteren sin.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Skuespillerne imponerer.

Det er ingen liten prestasjon å huske så mye tekst, og replikkene leveres i en så forrykende fart, at man imponeres over diksjonen.

Den største prestasjonen er likevel hvordan samtlige skuespillere klarer å gi liv til de litt sjablongbaserte rollefigurene, og hvor god dynamikken mellom skuespillerne er.

Den mest flerdimensjonale karakteren er uforutsigbare Scout, som det ene øyeblikket er naiv og pludrete, og det neste er grusom/ravende gal. Sarah Reilly Brænne gjør en fantastisk rolletolkning. For et talent.

Teodor Aagaard er også sterk, særlig i de mest dramatiske sekvensene, og i samspill med Brænne, og flere kunne nevnes.

I motsetning til de to foregående årene henter Kattateateret stoffet fra nyere tid, og valget av stykke passer dem perfekt. Mere blod!