kunst & scene

Grete Prytz Kittelsen (f. 1917) går under tilnavnet "dronningen av Scandinavian Design". Betegnelsen er knapt noen overdrivelse, som designer utviser hun formbevissthet og fargesans i verdensklasse - og har i tillegg fornyet emaljetradisjonen. I fjor fylte Kittelsen 90 år. Nasjonalmuseets økonomiske problemer tilsa at den planlagte utstillingen måtte utsettes. Nå er den her.

Utstillingen "Grete Prytz Kittelsen. Emalje og design" vil utvilsomt treffe tidens interesse for retrodesign. Mange besøkende vil dessuten kjenne igjen gjenstander hjemmefra. Masseproduksjon koblet med popularitet sørger for det. Kurator for den overveldende, velordnede mønstringen er kunsthistoriker Widar Halén. Også en storslått bok bidrar til å bekrefte den nå så modne utøverens format.

Familietradisjoner.

Utstillingen er kronologisk anlagt, ja, den begynner med designerens forfedre, farfar Torolf Prytz og far Jacob Tostrup Prytz. Begge var sentrale emaljekunstnere, tilknyttet familiens gullsmedbedrift, Tostrup (solgt ut i 1986). Begge vant internasjonale priser for sin emaljebelagte design, og det skulle Grete Prytz Kittelsen også gjøre til gagns. Hennes designproduksjon skulle vise seg å være både formsterk, fargebevisst og fornyende - i tråd med modernismens idealer om masseproduksjon, enkelthet og sterke, klare farger.

Hennes virke kom for alvor i gang etter 2. verdenskrig. Parallelt blir hun ansatt som designer i Tostrup og gifter seg med arkitekt Arne Korsmo, som hun skulle drive et utstrakt faglig samarbeid med - og noen ganger ble stilt i skyggen av.

Amerikansk.

Utstillingens flere hundre gjenstander vitner om sterk påvirkning fra amerikansk kunst. Mens norske kunstnere gjerne vendte blikket mot Frankrike, lot denne designeren seg inspirere av det nye abstrakte maleriet. Mondrians klare farger - gult, rødt, blått og hvitt - og enkle former, som i Henry Moores skulpturer, appellerte til Grete Prytz Kittelsen. Paradoksalt nok skulle hun bli mest berømt for sensasjonskasserollene Lotus' mønstre, som hun ikke designet selv. Hun likte dem ikke engang, men foretrakk disse i ensfarget, tykk emalje - lik den man bruker til badekar.

Samtidig var Prytz Kittelsen opptatt av å trekke frem gamle norske former, i trau og drikkekar. Disse kombinerte hun med revolusjonerende metoder for bunnbehandling av metallet under emaljen. Hun utviklet dessuten en ny teknikk, karakterisert ved å frese og ripe i metallet med et tannlegelignende bor. Slik nådde den modernistiske designeren frem til gjenstander med unike former, mønstre og farger, som på utstillingen er plassert på lave bord og i åpne skap med glasshyller. Kunstindustrimuseets første etasje fremstår som en sjeldent fargesprakende og kresen presentasjon.

Designikoner.

Høydepunktene står tett i Kunstindustrimuseets utstilling, som kombinerer det eksklusivt, unike med det masseproduserte og hverdagstilpassede; de ettertraktede samlerobjekter med velkjente 1960-tallsikoner.

Kanskje i kontrast til det koloristisk spenstige legger man ekstra godt merke til designerens beherskelse av det hvite og fargeløse: "Månelysfatene" og andre silkeskimrende gjenstander, der ren emalje er lagt oppå sølvet, skaper magiske "pauser".

Utstillingen bekrefter Grete Prytz Kittelsens unike posisjon innen design og emaljekunst. Synd at vi måtte vente så lenge på den.