kunst & scene

Sjekk visningstider: Skaff meg en tenor!

Med denne forestillingen bekrefter Oslo Nye igjen sitt gamle ry som komedieteater.

Tempo, timing, forståelse for replikker og situasjoner i grenselandet mellom komedie og farse: alt er på plass i Anders Aldgårds nøyaktige regi og koreograferte dører, og hver eneste detalj plukkes opp av teatrets ensemble og utnyttes fullt ut – det vil si at latteren runger nesten hele tiden.

Hemmeligheten er at samtlige skuespillere er totalt troverdige, uansett hvor usannsynlig handlingen utvikler seg, og at alt skjer så fort at vi ikke rekker å tenke, bare le.

Ken Ludwigs Skaff meg en tenor er et velsnekret og stilig stykke, bygget som en vindeltrapp av overraskelser og misforståelser, med bare gode roller. Kyrre Haugen Bakkes festlige oversettelse og enkelte av operalitteraturens fineste arier (skuespillerne bryter elegant ut i playback, unnskyld opera-miming) gir tøvet et ytterligere løft. Det samme gjelder Åse Hegrenes’ stilriktige scenografi og kostymer. For en vakker epoke – før alt gikk galt.

Pondus

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Henriette Faye-Schjøll, Birgitte Victoria Svendsen og Trine Wenberg Svensen

Vi er i en suite på Grand Hotel i 1934, der verdenstenoren Tito Merelli bor mens han gjester som Verdis Otello ved Oslo Operaselskaps 10-årsjubileum. Geir Kvarme har pondus som den forspiste og kvinneglade tenoren, Trine Wenberg Svensen viser ekte temperament som hans bedratte hustru – alt foregår i et herlig norsk-italiensk: Kvarme, kvalm og elendig, er «tippe toppe», Svensen skal «dreppe daj». Sånt kan være pinlig, her er det gjennomført morsomt.

Sjekk visningstider: Skaff meg en tenor!

Henriette Faye-Schjøll debuterer med umiddelbar sjarm på Oslo Nye i ingenue-rollen Aggie, ofte den kjedeligste, både å spille og å se på. Ikke her! Morten Røhrt tar sin pikkolo helt ut i camp, mens Birgitte Victoria Svendsen er inkarnasjonen av en forførende operadiva, og Kari-Ann Grønsund den inkarnert espedalske kulturdama Lilleba, komplett med tiara.

Hatlo = raseri

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Forviklinger og komikk

Før teppet gikk opp, ble Anders Hatlo tildelt Aud Schønemann-prisen for fjorårets The Producers. Her er han en like desperat teatersjef, Fredrik Bjoner, i et apoplektisk raseri få kan gjøre ham etter. Situasjonene avtegnes i kropp og stemme, alt mens den løsningsorienterte hjernen arbeider på høytrykk og alle tanker får mimiske ekko. Når han eksploderer et øyeblikk ved å denge løs på den døde tenoren, blir det et komisk høydepunkt.

Tenoren er ikke død, men det vet vi ikke når Max, den dyktige unge Ola G. Furuseth, for å redde kvelden, få sin scenesjanse og Aggie, stiller opp i Merellis sted. Da vet publikum at på et tidspunkt vil det være to Otelloer i kostyme og blackface på scenen. Forventningene innfris, og vel så det. De longørene som måtte være, er lette å tilgi.

Sjekk visningstider: Skaff meg en tenor!