kunst & scene

Den godeste Henrik Ibsen er ikke så antikvarisk som du kanskje frykter. Regissøren av ”En folkefiende” fant ut at han faktisk er skrekkelig relevant.

– Stykket er ikke et av hans mest spilte. Det har også en klar politisk dimensjon, så jeg var redd det skulle være helt antikvarisk. Jeg fant fort ut at det er veldig relevant. Det handler om den idealistiske kampen for sannheten, og den er like vanskelig i dag som i 1882, sier Runar Hodne da han tar en pause fra å instruere Mads Ousdal rundt på scenen.

Scenen er blottet for alt som heter scenografi, den ligger der naken badet kun i scenelys.

– Det er skummelt å spille på en helt naken scene. Samtidig er det befriende for du har ingenting å gjemme deg bak, sier Mads Ousdal.

– Hvem har sagt at alt skal være enkelt? Jeg føler at den nakne scenen fokuserer på handlingen, svarer Hodne.

Hodnes oppsetting av ”En folkefiende” under årets Ibsenfestival er altså ganske fjernt fra det ibsenske realistiske titteskapsteatret.

– Det er veldig fjernt fra en naturalistisk spillestil. Jeg føler at vi løfter handlingen ut av virkeligheten og gir den en ekstra dimensjon på en måte. Lyssettingen er med på å forsterke menneskene på scenen, mener Ousdal.

Alene mot alle

I ”En folkefiende” møter du Tomas Stockmann som er tilsynslege ved et nybygget kurbad i hjembyen. En dag finner han ut at vannet er giftig og tror at innbyggerne vil bli takknemlig for oppdagelsen hans. Men slik går det ikke – plutselig står han alene mot alle.

Hva er det som gjør stykket så relevant i dag?

– Ibsen spør om flertallet alltid har rett. For hva slags makt er det egentlig som ligger i dette ulne begrepet ”folk flest”? Du hører om dem hele tiden, på TV, i radio og i avisene, men hvor mye bør de få bestemme? Det handler mye om skillet mellom det folkelige og eliten, og jeg ser det rundt meg til daglig. Alle er ute etter å føye flertallet og det er en skummel utvikling, sier Runar Hodne.

Stockmann er en som ikke er redd for å skille seg ut og å stå for det han mener er rett.

– Han er en idealist. Han tror virkelig på sin sak. Samtidig prøver jeg å ikke fremstille han som gal., selv om han går til ekstreme skritt for å kjempe for det han mener er sannheten, sier Mads.

Både Ousdal og Hodne mener at retten til å kunne si hva man faktisk mener, selv om det går mot det Ibsen kaller ”den kompakte majoritet”, er det som står mellom sivilisasjonen og tyranniet.

– Jeg tror det er en av grunnpilarene i ethvert demokratisk samfunn, sier Ousdal.

– Hvis man ikke tør å stå mot flertallet i redsel for å bli mistenkeliggjort, blir samfunnet til slutt ødelagt, mener Hodne.

Har du lyst å se stykket? Her kan du sjekke når "En folkefiende" spilles.