kunst & scene

Galleri K er nærmest ugjenkjennelig for anledningen, med overraskende kledelige mintgrønne vegger og fiolett gulvteppe.

Sammenlignet med Gallery Rod Biancos popkunstaktige mylder (inklusive skjeve opphenginger) i utstillingen "Laying the ghost", er likevel Galleri Ks Climate Confusion Assistance en klassisk galleriutstilling – med vakkert innrammende, sirlig opphengte tegninger, og eksklusive installasjoner.

At jeg foretrekker sistnevnte, forteller vel mest om meg, men det må understrekes at begge galleriene presenterer et svært fruktbart samarbeid mellom de to talentfulle kunstnerne Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnes. Blant verkene deres finnes mesterlige lykketreff.

Bokseutstyr

Skillebekk-galleriets første rom er forbeholdt fargerike uttrykk, og slår an tonen for Melgaards univers: kaotisk, trendy, seksualisert.

Fellesverkene – som betyr alle – vitner om et samarbeid basert på begge kunstnernes sans for ytterkanter, det utflytende.

Et eksempel er installasjonen Work out computer i Galleri K, som foruten et ras av innrammede tegninger og brevark på gulvet, består av et antikk bord med en computerskjerm. Tastaturet er imidlertid erstattet med bokseutstyr, og både på og rundt bordet befinner det seg bager og baller for boksere – utført i lekkert i beige skinn.

Laying the Ghost: Pornostjernen Savannah, som begikk selvmord, er tematisert i utstillingen.

Foruten et opplagt helsebringende aspekt, er verket absurd, surrealistisk, truende. Referansen til boksing kan være inspirert av at Andy Warhol og Jean-Michel Basquiat, som i løpet av sitt samarbeid skal ha posert i bokseutstyr.

Bruken av et tysk designfirmas underlig-eksklusive objekter understreker kontrasten mellom det såre og det brutale, som er gjennomgående i begge utstillingene. I tillegg viser installasjonene duoens «ready-ready-mades».

Det er lett å slå fast en felles outsiderposisjon: Melgaard tok i bruk en skriblende, kaotisk ekspresjonisme når teoritung konseptualisme dominerte kunsten, mens Nerdrum-eleven Bjertnes så seg nødt til å bryte med både «motsetningene» mellom figurasjon og modernisme og andre dogmer. Nå er miksen av kunsthistorie, porno og selvmord påtrengende, men først og fremst forener interessen for kunst.

Manierismen

Kunsthistorien har vist oss flere produktive samarbeid, som mellom Gauguin og van Gogh, Picasso og Matisse, Gilbert og George, Elmgreen og Dragseth. Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnes følger opp tradisjonen med en intens, respektfull og ytterst responsive dialog.

Melgaards nusselig-rå skraverte tegninger er flottere enn på lenge i møtet med Bjertnes’ plastiske, mer rasjonelle strek. Det er virkelig samspill mellom førstnevntes lekne (men bestemte) strek og Bjertnes’ finslige, håndverksbasert form.

Anmeldelsen forsetter under bildet

Untitled no. 13. FOTO: JASON MANDELLA

Rollespillet har mange referanser, men samproduksjonen svarer aldri på utfordringen som knytter seg til at Melgaard tross alt er en berømt kunstner.

En vesentlig del av fellesprosjektet består i å bearbeide kopier fra manierismens ledende kunstnere som Francesco Parmigianino og El Greco – en stilretning med hang til det kunstige, splittede, overdrevne. Eksempelvis er Parmigianinos maleriske hovedverk, Madonna med den lange halsen, gjenstand for omarbeidelser preget av hat så vel som kjærlighet.

Galleri K fremstår som en blanding av kontor og treningsstudio, mens Gallery Rod Bianco er blitt et slags soverom – selv med vakkert porselen med kunstnernes tegninger på. Slik lever utstillingene opp til titlene, Climate Confusion Assistance og Laying the ghost.

Det lyder muligens som en unyansert klisjé: Dette kunstneriske samarbeidet fremstår som en ren vinn-vinn-situasjon.