oslopuls mener

Laboratorium på dansescenen

Er det tid for en synstest hos optikeren? Tanken føles aktuell med Duality of content, koreografert og danset av Kristine N. Slettevold. Øyet er tema. Det vi ser og ikke ser når vi fikserer eller ikke fikserer et punkt.

Det blir en forfriskende og interessant forestilling om persepsjon. Med små avslappede, men presise bevegelser, gjerne små gjentagelser, forflytter hun seg. Ved hjelp av lys, speil og bilde skapes et rom hvor utforskningen av det å oppfatte, utfolder seg. Særlig en sekvens med videofilm av Slettevolds overkropp i konvulsiv bevegelse illustrerer tanken om blikket som ser og ikke ser.

Når dette vises, befinner hun seg selv fysisk på scenegulvet, bare bena er lyssatt og i tilsvarende kraftig bevegelse. En sekvens med armene i stadig raskere slag opp og ned gir en betagende opplevelse av vinger.

Jens Sethzman (lysinstallasjon og foto) og Slettevold lager nær sagt et laboratorium for blikk og fiksering. Her dreier det seg mer om optiske forestillinger enn psykologisk spekulasjon.

Galgenhumor.

Duality of content, koreografert og danset av Kristine N. Slettevold, blir en forfriskende og interessant forestilling om persepsjon. FOTO: DANSENS HUS

Pressureav og med Inger-Reidun Olsen er en klissnaken forestilling i mental forstand. Danseren er kledd i et mørkt brunt skjørt og ditto T-skjorte. Hun går 15 minutter prøvende over scenen. Hun småløper, stopper, nøler. Det er helt stille, bare de nakne føttene høres over gulvet. Så tar hun hardere tak. Hun står innerst på scenen med ryggen til oss. Armene knuges foran brystet, vi ser bare musklene, ryggen og hvordan alt tetner seg. Det handler om indre og ytre press. Uten tvil.

Det er en dristig oppgave å gå i klinsj med følelsen av å være presset av ytre og indre stengsler. Her hører publikum med til de ytre truslene. Det kunne blitt psykodrama av dimensjoner. Det gjør det ikke.

Tvert imot.

Olsen klarer på overraskende måte å dra oss gjennom det mest sårbare og pressede, lille og usikre, inn i styrke og galgenhumor, gjennom komiske og skrikende smerteuttrykk, glis, knyttede never og frontale hopp og sprett over gulvet.

Det minner om Pina Bausch' tidlige verk, hennes ekstreme og repeterende uttrykk for særlig kvinneundertrykkelse. Det minner også i øyeblikk om Buto-dans; det som våger å vrenge innsiden ut.

En kveld med to er en spennende helaftens danseforestilling. To yngre koreografer vil noe helt eksplisitt, og de er villig til å gå langt for å vise det.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!