oslopuls mener

Norsk-afrikansk kappleik

Norsk folkedans og afrikansk dans møtes i en forrykende forestilling i Operaens prøvesal. På godt norsk kan dette kalles kappleik. Her ble det både konkurranse og møteplass for forskjellige kulturer og tradisjoner. Det handlet også om møtet mellom kvinne og mann.

Nordic Black Theatre, som har eksistert siden 1992, gjester det nye operahuset med Heritage. Dette er et møte mellom afrikanere og nordmenn uavhengig av tidsepoke, fortelles det. Ok. Men vi var vitterlig her og nå. Norsk folkedans vris og vrenges gradvis mot det moderne, og afrikanske rytmer blir smittet av det nordiske. Fele og afrikansk djembe live, kappleik der og da, blir et av høydepunktene.

Elleville numre.

Illustrasjon: Ulf Aas

Forestillingen begynner i dunkel rød belysning. Vi ser dansere vugge til afrikanske rytmer, de har bøyde knær, vippende hofter og bølgende armbevegelser. Tre av dem ror med kraft og styrke, en påminnelse om slavetiden. Litt nostalgisk og klisjéaktig, det varer ikke lenge. Janos Andreas Frydenlund inntar scenen med norsk folkedans. Den klassisk skolerte danseren leverer elleville numre, springar, halling, en touch av det meste. Han får senere følge av Ida Cybele Jark, Gry Anette Ofstad og Melina Magulas. I nette, fargeglade sommerkjoler, en forførerisk variant av bunader, danser de i par og ring.

Ublu konkurranse.

Koreograf Bright Wamwanduka har et svært godt lag med både dansere og konsept. Han drar de forskjellige kulturene gjennom små historier som ikke skjemmer for flyten. Overgangene blir mer og mer smidige, stadig mer besnærende. Jimu Makurumbandi og koreografen selv danser med styrke og direkthet i forhold til norske yndige kvinner. Her sloss uttrykkene nær sagt om plassen. Virilitet i klinsj med vestens klassiske, estetiserende, til tider distanserte bevegelser.

De tre mannlige danserne konkurrerer ublue om hvem som er sterkest, hvem som gjør de mest halsbrekkende triksene. De imponerer og trigger hverandre, og vi i salen lar oss rive med. Forestillingen avsluttes med ”Party”. Noe av kraften forsvinner. Behovet for fullstendig integrasjon mellom uttrykkene går her på bekostning av egenart.

Savner afrikanske kvinner.

Et savn er fraværet av afrikanske kvinnelige dansere. Tok man estetiske hensyn? Skulle kvinnene være slanke og grasiøse på klassisk vestlig vis og i utsøkt kontrast til mannlig afrikansk tyngde og virilitet (inklusive Frydenlund)? I så fall opprettholder man noe av skillet mellom nord og sør, og gammeldagse forventninger til kjønnene. Kanskje mangler kompaniet kvinnelige afrikanske dansere? De hadde ubetinget gitt en ekstra sensuell dimensjon til Heritage. Innvendinger til tross, dette er livsbejaende dans som de fleste vil falle for.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!