oslopuls mener

Kraftfull, drepende monotoni

Cecilie Ores asketiske språk og alvorlige tema avtvinger respekt. Dead Beat Escapement har en imponerende streng og konsekvent estetikk. Men operaen om dødsstraff får for lite kjøtt og blod.

Det står ikke på engasjementet bak verket som fredag ble den første norske premièren i Bjørvika. Cecilie Ore og Bibbi Moslet, som har medskapt librettoen og dramaturgien, har mye på hjertet. Samtidig er den kunstneriske protesten mot dødsstraff gitt en svært disiplinert form. Teksten er sitater av 21 «last words» fra dødsdømte fanger i USA og beskrivelser av 12 siste måltider. I tillegg dukker det opp en barneregle, en julesang, Jesu siste syv ord på korset (svakt, på latin) og Harold Pinters dikt «Death».

Strengt og stilisert.

Formen er spennende tenkt og åpenbart grundig gjennomarbeidet i alle ledd. Den strenge scenografien - frem til siste scene ett rom i betong, glass og stål - spiller sammen med den stiliserte regien, signert Hilde Andersen, av de 12-13 mennene i så godt som like uniformer. Selv seremonimester døden - Øyvind Jørgensen, som også har koreografert deler av operaen - går inn i flokken, om enn blekere og stivere enn de andre. I tillegg til menneskelige bevegelser er krakker som flyttes og lys som skifter alt som endres.

Også det musikalske materialet er begrenset. Orkesteret er valgt bort til fordel for bare stemme- og noen kroppslyder, og Ore har forsterket nakenheten ved å la nesten all sang være soli, gjennomgående med mange repetisjoner av ord og halve fraser, ofte stammende på konsonanter. Alle lydene kunne etter min mening vært langt mer mangestemt og variert utnyttet. Ore skaper en viss polyfoni ved å sende stemmer fra utsiden inn over surrond-anlegget, men her var lite musikalsk som ga sterkere og flere psykologiske dimensjoner.

Mye av lite.

De seks sangerne gjør imponerende mye ut av det sparsomme materialet, både når synger operatisk og ikke minst når de - utstyrt med mikrofoner og de fine mulighetene det gir - gir seg over til spinklere, sårere, mer upolerte og perkussive klanger.

I mange scener klaffer også det asketiske uttrykket fullt med det emosjonelle innholdet, som når en av fangene, lang og tynn i Per Andreas Tønders skikkelse, med host og i stigende falsett synger om hvor nervøs han er før han skal dø. Når de mer røslige karene vrenger ut av seg «fuck you» i et par sammenhenger («I have come here to die, not to make speeches. F . . . »), tar aggresjonen og frustrasjonen også tak, en stund.

Døden som Jesus.

Uttrykket blir hånlig mot USA, mer enn egentlig morsomt, når de siste måltider bestilles. De er enten enorme biff- og burgerorgier, nesten ingenting eller forbudt røyk og vin. Den såkalt kristne etikken bak dødsstraff griner også ironisk når alle på et punkt poserer som i Leonardo da Vincis Nattverden, med Døden på Jesu plass.

Referansene er mykere når en dødsdømts stemme roper «Tell Mama I love her» mens mennene to og to inntar pietÀ-positurer på scenen. Fra og med den scenen kunne jeg ikke fri meg fra å tenke at operaen har et nærmest moderlig blikk på de dødsdømte. I denne medfølelsen blir noe av råskapen borte, både i forbrytelsene som er begått og henrettelsen som skal skje. Samtidig stivner vår medfølelse langt på vei i den harde estetikken.

Muligens skulle Dead Beat Escapement være like tanke- som følelsesvekkende, og noe gjør meg ydmyk for kraften i prosjektet. Men her er for mye - ja, drepende monotoni.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!