kunst & scene

Årets Grefsenrevy vil vise oss en verden vrengt med innsiden ut. Et univers der psykologen er den gale og pasienten fortviler fordi han er normal.

Der festens "Romeo" må se seg slått av det sosiale misfosteret som vinner damene med en toskete dans. Der Norge Rundt-programlederen, som er hyggelig på overflaten, viser seg å være en voldelig psykopat.

Gammel oppskrift.

Å snu verden på hodet er en eldgammel og effektiv humoroppskrift. Den har virket fra middelalderens karneval, da folket for en dag gjorde landsbytullingen til konge, til dagens TV-humor der en maktperson som Knut Arild Hareide, i Harald Eias parodi, degraderes til svak og sykelig.

Ved å snu noe opp ned (eller vrenge noe med innsiden ut om du vil) ser man noe kjent i et nytt og befriende lys. I årets revy vrenger Grefsen videregående og instruktør Espen Kvernberg igjen og igjen, men det som kommer frem virker sjeldent befriende. Leger uten Grenser, som trekker ned buksene for å voldta en pasient, blir ikke annet enn flaut. Og et forsøk på å få oss til å le av et bilde fra tsunami-katastrofen i Thailand, er ikke bare sjokkerende, men sjokkerende lite morsomt.

På revyens vrangside ser man dessuten en gjeng som kunne gjort et atskillig grundigere forarbeid med tekstene sine, og en instruktør som kunne ha vært mer realistisk når det gjelder sang- og danseferdighetene til skuespillerne sine.

Måkens hevn.

I ett nummer fungerer imidlertid Grefsenrevyens grep som det skal. I annen akt spaserer en måke (godt tolket av Marit Berge Jensen) selvhøytidelig ut til scenekanten for å lese høyt fra kåseriet "Jeg hater Odd Børretzen". Vi ler fordi vi innser at Odd Børretzens surmagede (om enn noe foreldede) beskrivelse av måker passer minst like godt på ham selv.

Et annet høydepunkt er programposten "Bandet i fri utfoldelse", der scenen ironisk nok er tom for skuespillere og revyens musikere, fra sin plassering bak sceneteppet, gir en solooppsvisning som fortjente all den applausen den fikk.

I tillegg til disse unntakene skal Grefsenrevyen ha honnør for forsøkene på sangnumre med moralsk budskap. De bygger alle opp under at det er greit å være annerledes, at man bør vrenge på ting for å få variasjon i en ellers kjedelig verden.

Men så lenge innsiden er sørgelig tom, takker jeg meg heller til en plettfri fasade.