kunst & scene

Noen ganger tar scenekunsten et byks inn i det ukjente. Ungdom, talent og eksperiment er stoffet slike kvantesprang er laget av.

Allerede i tilløpet holder norske institusjonsteatre ressursene langt fra de yngste, mest talentfulle og eksperimentelle. Slik unngås både skandaler og nyskaping, men heldigvis finnes unntak som gir grunn til fest. Adressen er Teaterplassen i Tromsø.

Hedda?

Spillefilmen "Kramer mot Kramer" (1979), som tematiserte barnets reaksjon på skilsmisse, ble i sin tid belønnet med fem Oscar-statuetter. Om koreograf og manusforfatter Katrine Bølstad håver inn Heddapriser for forestillingen "Elektriske Fugler", vil vise seg, men hennes oppgjør med seriemonogamiets tidsalder tvinger i alle fall historieskriverne til å begynne på et nytt kapittel. Hålogaland Teater har tatt samtidsdansen inn i varmen, og det er ikke et øyeblikk for tidlig at et norsk institusjonsteater gjør akkurat det.

Svik og tillitsbrudd.

Forestillingen "Elektriske fugler" har, uvanlig nok for voksenteatret - ikke like uvanlig innen danseteater, en eksplisitt moral. Den handler om en gutt som opplever svik og tillitsbrudd fra sin nærmeste familie. Han får etter hvert et varmt forhold til sin stesøster, men familiekonstellasjonene endrer seg og stesøsknene skilles. De unge danserne som er med overbeviser, noen hele tiden. Andre har enda mer å gå på når det gjelder utstråling. Bevegelsene er så hjerteskjærende gjenkjennelige at jeg like godt kunne trillet tårer i anmelderblokken i stedet for notater.

Tegneseriehumor.

Stilt overfor dette moderne sørgespillets unikt ekspressive formspråk, der barn er gladest i begravelser og barnefordelingssaker gjøres opp med kniv (!), er det likevel mye å smile av. Dansernes hydrauliske bevegelser lodder dypt i både poetisk og tegneserieaktig humor.

Dansen preges av såkalt popping, også kalt ticking, en måte å danse lik en robot på, og som oppsto på den amerikanske vestkysten helt på slutten av 1960-tallet. Denne arkaiske formen for breaking blandes her med locking, det vil si en slags gjøgling gjennom å isolere kroppsdeler, og affektert ansiktsmimikk. Tittelen henspiller på den i Norge stadig mer populære dansestilen electric boogie. Boogalooing får det til å se ut som om danserens rykkvise forflytninger er plugget til en stikkontakt, en metode Katrine Bølstad har inkorporert i arbeidet sitt gjennom mange år.

Bølstad har allerede flere særpregede forestillinger bak seg, og inntar en enestående posisjon blant unge norske koreografer. I "Elektriske fugler" demonstreres igjen hennes helt spesielle forståelse for koreografiens muligheter både frontalt og romlig. At noen ytterst få scener blir litt glisne både når det gjelder handling og koreografi, er ikke til å forundres over i en så krevende produksjon. Scenen vitaliseres ytterligere av den bemerkelsesverdige nykommeren Christina Loverys typete kostymer, og scenograf-nestor Gilles Bergers eventyrlige kulisser. Mobile personbiler og drabantbyhøyhus skaper trafikk på scenen, og et kor av seks sangere er også integrert med stort hell.

Etter endt spilleperiode i Tromsø skal forestillingen til Drammen 19. april, og den kommer også til å bli vist i Oslo. Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av en fullstendig visning 6. mars.