Følg Oslopuls' skolerevydekning på denne Facebook-siden.

Guiseppe Pellegrini er klar til å gjøre hva som helst for å styre Chicagos underverden, men det han ikke har tenkt på er at det er ikke bare Al Capone som truer i skyggene. Også lovens lange arm, sheriffen, har ambisjoner om å ta tilbake kontrollen over byen.

Nesbrurevyen tar oss med tilbake til 1922, året Nansen fikk fredsprisen og Mussolini blir statsminister. Eller gjør den egentlig det?

Schizofren revy

For tidsreisen 90 år tilbake i tid blir stadig avbrutt av innslag fra den arabiske liga, trekant, Footloose og Plumbos takketale på Spellemannsprisen.

Revyens schizofrene karakter, med både en sterk underliggende historie og sketsjer helt uten tilknytning til den, fungerer av og til greit.

Dessverre gjør det også at den av og til blir litt rotete og det gjør at den virker lite gjennomarbeidet. Særlig når idégrunnlaget for sketsjene ikke alltid er godt nok.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Som i en stumfilm går Giuseppe Pelligrini (Carl Mclaren Berge) ned på sine knær og ber Fransesca (Rebecca Moe) om å ta hans hånd når han får høre at hun bærer hans barn.

Kulturelle referanser

Når det er sagt, så er det mye revyen lykkes med også. Estetikken fra 1920-tallet er fint fanget opp i kostymene og scenen, karakterene er morsomt spilt, danserne er gode og det er en stor spennvidde i hva revyen favner både av uttrykk, dynamikk og teknikker.

Den trekker inn mange moderne kulturelle referanser på en smart måte, og de gangene det fungerer, som i «Dr. Hus», og i rapen i åpningsnummeret, fungerer det veldig godt. Også skuespillet, særlig Carl Mclaren Berge som Guiseppe Pelligrini, gjør besøket i Chicagos underverden til en hyggelig affære.

Danserne på Nesbru er svært flinke og binder historien sammen med sangerne.