Publisert: 22.11.08 14:09
Guns N'Roses
Amerikansk rockeband, dannet midt på 1980-tallet i Los Angeles. Ga ut
debutalbumet Appetite For Destruction i 1987, men ting tok ikke av før
nesten ett år senere, da MTV plukket opp singlen «Sweet Child O’ Mine».
Dermed føk både single og album til topps i USA, og i en verden av synthpop og
puddelrock ble rølperockerne Guns et av verdens største band.
Fulgte opp med de parallelle albumene Use Your Illusion I og II i september
1991, som entret listene som én og to i både UK og USA, samt et coveralbum i
1993. Deretter ble det stille, og da gitarist Slash forlot bandet i 1996,
var det kun vokalist Axl Rose igjen av originalbesetningen.
Siden har verden ventet på et oppfølgeralbum, som Axl har brukt 14 år og
angivelig minst 13 millioner dollar på. Ingen av bandets studioalbummer har
toppet VG-listen i Norge, men det gjorde samlealbumet Greatest Hits i 2004.
Har spilt konserter i Norge i 1993 (Valle Hovin) og 2006 (Oslo Spektrum).
Er du enig? Si din mening i kommentarfeltet under!
Chinese Democracy er albumet få, om noen, trodde ville komme ut i det
hele tatt. Men i dag er det altså i butikkene, 17 år etter at Guns sist ga
ut studioalbum med de parallelle Use Your Illusion I og II.
Og selv om det har tatt 14 år i studio, flere utskiftninger og utsettelser,
sporadiske konserter og mange nettlekkasjer, må albumet ses på som nesten
overraskende vitalt og fengende.
Et lag
Fra det opprinnelige Guns – de mørke, røffe og rufsete rockerne som sjokkerte
verden med debutalbumet Appetite For Destruction fra 1987 – er det kun
vokalist Axl
Rose igjen
I tillegg har han med seg Dizzy Reed på keyboard, slik han har hatt siden
1990.
Ellers er det utelukkende nye folk bak instrumentene, uten at det utgjør
noen negativ effekt.
For gjengen kan sitt håndverk innen hardrock, og Axl mestrer – fra hans side –
utrolig nok kunsten å få alle til å dra sammen.
For langt
Når det er sagt, må det raskt innvendes at dette albumet ikke når kvaliteten
til hverken Appetite. . .eller det beste fra Illusion-materialet.
Til det er de litt pregløse låtene litt for mange på et album som gjerne kunne
vært kuttet ned, og Axl velger av og til å stole litt for mye på sin
fortsatt markante hylestemme og roligere låter til fordel for flere friske
gitarriff. Men at alt skulle vært som det var, ville vel nesten vært for mye
forlangt.
Ingen var tross alt større og frekkere innen rocken enn Guns i perioden rundt
1990.
Konserter?
Likevel kan man ikke forhindre den lett melankolske og minnerike lyttergleden
som sprer seg når nesten syv minutter lange «There Was a Time» nærmer seg
slutten med sin pompøse orkestrering og drøye gitarsolo.
Kanskje ikke en ny monsterhit som «November Rain» var, men jaggu en
hardrockballade som røsker til. Like skarpskodd er som sagt ikke alt her,
men både tittelkuttet, «Shackler’s Revenge», «I.R.S.» og «Scraped» er låter
som på ingen måte vil skjemme seg ut i en fremtidig konsertsammenheng.
For nå må jo grunnlaget for alvor være lagt for nok en omfattende
verdensturné, og ikke bare de sporadiske opptredenene som Axl & co.
har maktet å få til de siste årene?
Med Chinese Democracy ute er det all grunn til å tro at fansen vil
kaste seg over Guns på samme måte som de har stupt i flokk etter Metallica
og AC/DC tidligere i år.
