musikk

Emmylou Harris var to år og tasset rundt i solsteken i Birmingham, Alabama, da Mark Knopfler ble født i et grått og gustent Glasgow i Skottland. Mellom dem lå Atlanterhavet og et minst like stort hav av forskjeller.

I morgen, nær 60 år senere, står de sammen på scenen i Oslo Spektrum. Han har solgt over 100 millioner album. Hun har aldri figurert høyt på salgslister, men er desto mer respektert.

Emmylou flyttet rundt til hun i tenårene hoppet av studiene og satset alt på gitaren og folkmiljøet i New York. Timingen var dårlig. Bob Dylan hadde plugget inn gitaren, og motedopet LSD førte rocken i psykedelisk retning. Unge jenter med kassegitar, Joan Baez-komplekser og Hank Williams på repertoaret var ikke det hippe. Noen tunge år på små klubber fulgte.

Mark flyttet midt på 1950-tallet over grensen til England, til Newcastle. Rundt 1960 falt han nesegrus for britisk populærmusikks nye flaggskip, The Shadows. Han fikk seg rosa Fender Stratocaster-gitar, en slik som Hank Marvin hadde, og begynte å spille i skoleband. Som 18-åring tok han til fornuft og studerte journalistikk og jobbet to år i Yorkshire Evening Post, før han studerte engelsk ved universitetet i Leeds. I 1973 flyttet han til London og fikk jobb som lektor ved Loughton College i Essex. Men gitardrømmen slapp ikke taket. Han dannet et hobbyband med kolleger ved høyskolen.

En kveld i 1971 hadde Emmylou flaks. Medlemmer av countryrockbandet Flying Burrito Brothers var til stede på klubben der hun sang i en trio, og en av dem, Chris Hillman, falt for den vakre stemmen. Han tipset tidligere bandkompis Gram Parsons, som var på jakt etter en kvinnelig harmonivokalist. Emmylou gikk et intensivkurs i country og "kosmisk amerikansk musikk". De to fikk bare et drøyt år sammen, solgte omtrent ikke plater, men laget noe av den fineste musikken i rockhistorien. Da Parsons døde i 1973, bestemte Harris seg for å videreføre hans prosjekt med å forene tradisjon og fornyelse innen country. Hennes stemme, forunderlig skjør og sterk på én gang, vakte oppsikt. Den var som en gjenklang av den mangfoldige amerikanske folkesjelen.

ILondon klarte Mark å stable et ordentlig band på bena. Først het de The Café Racers, men fant snart ut at Dire Straits hørtes kulere ut. Midt i punkboomen i 1977, sto de fire ganske så unnselig og spilte dempede sanger som Mark sang med hverdagsstemme. Slik Emmylous sanger handlet om amerikanere, Mark skrev låter om sine møter med Newcastle, Leeds og London. Disse ble i 1978 til et debutalbum, som ble overstøyet av The Clash, Elvis Costello og de andre hissigproppene. Men, sakte, sakte, begynte det å selge, og etter et års tid lå det på andre plass på de britiske listene og på femte i USA.

Det var mot slutten av 1970-tallet at den solbrune amerikanske jenta og den bleke britiske mannen fant sin første fellesnevner: Bob Dylan ble fan av dem begge. Han inviterte Emmylou til å synge på sitt "Desire"-album og ba Mark Knopfler spille gitar på "Slow Train Coming".

Mens Emmylou gir ut album etter album der hun mikser gamle countryklassikere med samtidige låter av Bruce Springsteen og andre for et begrenset publikum av progressive countryfans, blir Mark rockstjerne i megaklassen. Med Dire Straits-albumet "Brothers In Arms" topper han albumlistene på begge sider av Atlanteren.

- Berømmelse er et biprodukt - og slik jeg ser det et søppelprodukt - av sukseess, sa Mark som forklaring på at han oppløste Dire Straits. Han og Emmylou har begge markert seg som artister som overlater glitter og glamour til andre. Kanskje det er derfor de begge er så fascinert av Elvis og hans skjebne. Emmylou hadde med folk fra bandet til Elvis på sitt gjennombruddsalbum, "Pieces of The Sky", og Dire Straits sang "Calling Elvis". Hun har laget hyldesten "Boy From Tupelo", mens han kalte sin for "Back To Tupelo".

Emmylou og Mark møttes første gang i Nashville i 1987, et høflig møte mellom to artister fra forskjellige verdener. Med årene har de jobbet seg mot hverandre. Hun har søkt seg vekk fra den tradisjonelle countryen og mot et kontemporært, voksent og europeisk rockeuttrykk. Han har satt seg godt til rette i sofaen. Der sitter han og drømmer om de amerikanske sørstatene, der Emmylou kommer fra. Da de møttes igjen for å synge en hyldest til Hank Williams for fem år siden, var de på bølgelengde. Siden har de samlet biter til det felles albumet "All The Road-running" som kom i år. Arbeidet ble så møysommelig at gnisten gikk tapt underveis.

Men den kan det hende de finner igjen i Oslo Spektrum.