musikk

Forrige album fra metalkongene Metallica fra San Francisco kom for fem år siden, het St. Anger, og var som tittelen antyder en knallhard oppvisning i sinne og grundig selvterapi. Meningene var delte om produktet, jeg elsket det. Nå er de tilbake på plate etter flere konsertbesøk her i landet, vokal, riff, bass og trommer er fortsatt aggressive så det holder, men likevel er tonen en litt annen.

Dét handler om dynamikk. For der forgjengeren var et langt, nesten skremmende rop fra desperate menn, har Death Magnetic et helt annet spenn i oppbygningen. Låtene raser ikke utelukkende fremover, men kan like gjerne stoppe i et dempet mellomspill som å fly ut i en frådende gitarsolo eller trashaktige riff. Da blir det vanskelig å ikke trekke parallellene tilbake til de to klassiske albumene de lagde med sitt storselgende, svarte Metallica (1991) eller den genredefinerende Master Of Puppets (1986).

Skiftet av produsent fra Bob Rock til svært meritterte og allsidige Rick Rubin kan selvfølgelig ha hatt sitt og si. Oppsummert om innspillingen har Rubin sagt noe sånt som at «det ikke alltid å streve etter nye ideer og forandring, kan være en ny idé i seg selv». Likevel er kjernen i Metallica - gitarist og vokalist James Hetfield og trommis Lars Ulrich - så innbarkede stabeiser at jeg er overbevist om at de har staket ut denne tilbakeskuende kursen selv.

Årene med studiojobbing har resultert i et knippe tøffe låter som klokker inn på ca. åtte minutter i snitt, selv om bandet definitivt vandrer såpass på velkjente og egendefinerte stier at noen sikkert kan melde pass. Men må dét bli feil? Ikke for denne lytter, nei. «Broken, Beat & Scarred», for eksempel, kunne glidd inn på hvilket som helst av albumene fra Ride The Lightning (1984) til nevnte Metallica - og opplagt blitt stående som et høydepunkt, da som nå.

Og den låten er ikke alene i det vellykkede selskap, der «The End Of The Line», «All Nightmare Long» og «Cyanide» slår aller kraftigst ut. «Dette albumet er Metallica som blir Metallica igjen», skrev det amerikanske magasinet Rolling Stone i sin anmeldelse. Bandet gjør det i alle fall enkelt for alle å forstå hva anmelderen mener. Ja, selv kraftballaden «The Unforgiven» får sin oppfølger nummerert «III», uten at de taper ansikt. Sterkt.