musikk

19. juni sender Øyafestivalen ut en pressemelding med åpningssetningen "Det er med stor glede og voldsom entusiasme vi kan melde at Yoko Ono kommer til Øyafestivalen lørdag 12. august, for å spille på Enga".

Yoko Ono? Du vet jo hvem hun er, bevares. Enken til Lennon. Hun som krangler med Paul McCartney. Hun som stilte ut på Astrup Fearnley-museet i fjor. Hun som fikk alle til å gå med hvite buttons hvor det sto "See" og "Fly" og slike ting. Hun som laget den plakaten med en flue på en pupp, den plakaten alle jentene du har datet det siste halvannet året har hatt hengende et eller annet sted i leiligheten.

Som sagt: Du vet hvem Ono er. Men Yoko Onos musikk? Hvordan er den? Og hvordan passer den inn i Øyafestivalens Mono-brune profil? Aner ikke. Men det gjør kanskje Gunnar Kvaran. Direktøren for Astrup Fearnley-museet er en personlig venn av Ono, har alle platene og treffer henne hver gang han drar til New York.

- Hva gjør dere? Hører dere på musikk?

  - Nei, vi bare prater. Men du vet hvordan det er, når man treffer folk i privat sammenheng legger man etter hvert merke til at enkelte har en egen holdning til ting. Og Yoko, vel. Det går på alt fra klær til livsstil: Hun er en rocker.

Skrik og skrål

- Mange tror kanskje at Yoko Onos musikk er bare skrik og skrål, sier Joakim Haugland.

- Og det er det da også en hel del av. Men samtidig har hun laget veldig mye fin pop og ny-veiv, forklarer sjefen for plateselskapet Smalltown Supersound. Han trekker frem albumet "Season of Glass" fra 1981 som en favoritt. Selv oppdaget han Ono via Sonic Youth - Thurston Moore er en stor fan av Ono og har uttalt at han "lever i hennes skygge".

Ono ble født inn i en av Tokyos rikeste familier, og fikk undervisning både i klassisk piano og operasang. I 1952 dro hun til New York for å studere musikk.

- Ono var med å revolusjonere våre ideer om den objektbaserte kunsten ved å redusere kunsten til en idé. Det er lett å se dette i sammenheng med hennes bakgrunn som musiker - akkurat slik komponister skriver noter som senere blir til musikk, skriver Ono instruksjoner som skal bli til kunst, forklarer Kvaran, som selv vil anbefale platen "Blueprint for a Sunrise" fra 2001.

- Har du sett hennes konserter?

  - Nei. Og jeg har ingen idé om hva vi kan vente oss.

Uvisst hva vi får

En som har sett en Yoko Ono-konsert, er Martin Revheim. Han mener flere av artistene på Øya står på skuldrene til Yoko Ono enn John Lennon. Vi fikk ikke tak i Revheim til denne saken, men i pressemeldingen som ble sendt ut i juni, skriver han "vi veit ikke hva vi får, men jeg skal være der med åpne armer!".

I de åpne armene vil det garantert havne en liten lommelykt. Ono har nemlig gitt arrangørene beskjed om at hun ønsker å dele ut en lommelykt til hver av publikum. I kinoteltet vil det vises en dokumentarfilm om lignende arrangementer, som også skal fungere som en instruksjonsvideo til publikum om hvordan de skal bruke lommelyktene. Flere opptak av Onos performancer skal også vises i kinoteltet.

Utfordrer publikum

- Øyafestivalen skal ha ros for å invitere inn noe som utfordrer kjernepublikum, sier Haugland.

- Jeg tror det er viktig at folk får hørt litt andre ting en gang iblant. Rockefestivaler er ofte ganske kjedelige og forutsigbare, men med Yoko Ono aner jeg ikke hva vi kan forvente. Det tror jeg forresten ikke de som har booket henne heller gjør.

Mannen som har booket 73-åringen heter Claes Olsen. Han har fått beskjed om at det blir "et kvarter med kunst først, og så en mer tradisjonell konsert etter det". Da så.