musikk

Etter et voldsomt skybrudd som truet med å drukne Øya, inntak Motorpsycho hovedscenen som nest siste band på Øyafestivalens første dag.

De to gjenværende originalmedlemmene har fått med seg to gode hjelpere, og det er et demokratisk sceneoppsett der trommeslager Jacco van Rooj (som spiller på det nye albumet "Black Hole/Blank Canvas") og xylofonist Øivind Brandtsegg flankerer bassist Snah og gitarist Bent Sæther.

Kveldns utgangspunkt er "lang jamsession", der førstelåten får bygget seg opp til et kosmisk, pulserende monster der bassen graver spor mens gitaren skyter melodilinjer ut i universet.

På tross av at bandformatet i utgangspunktet kan bety kompakt lyd, er det svært luftige partier som svever ut i folkehavet. Bruken av xylofon, som også har en synthlignende kvalitet, gir også en ekstra dimensjon til lydbildet. Det var mer enn ett ekko av seig 70-tallsrock med psykedelisk tilsnitt over denne konsertutgaven av Motorpsycho.

Etter 25 minutter hadde de åpenbart spilt seg inn, og spilt opp publikum. Dermed var det til å dra i gang med kjappere saker.

Motorpsycho tar selvfølgelig mest utgangspunkt i sitt nyeste album, men i sann festivalånd lar de låtene glir inn i hverandre. Mens bandet oppsøker popfrekvensen uten å gi slipp på den speisa intensiteten, er publikum fanget.

I begynnelsen er det Snah som har hovedvokalen, men Bent slipper etter hvert til, og når begge løfter refrengene, oppstår en sursøt harmoni. For trønderne er alltid på den sjarmerende siden av skakt. Når de avslutter med gladlåta "Neverland" fra albumet "It's a lovecult", er vi alle i peace&love-sonen. Og regnet er bare et rart, fjernt minne.