– Det var her vi hadde vårt fristed, vi som ikke passet inn andre steder. Thomas Felberg peker rundt seg i det lille skogholtet. –.Her, ved den nedlagte hoppbakken lå vi og hørte på rock, og skapte vår egen mytologi. Hovseter var Skammens Øy, Mærradalen der nede var ingenmannsland. Fritidsklubben var åpen hver tirsdag og fredag, resten av tiden hadde vi ingenting å gjøre.
Nå har år med samlekassetter blitt komprimert til 18 spor på albumet «Drunk in a ditch», som er den første utgivelsen på den norske grenen av det navngjetne selskapet Rhino Records. Et selskap som byr på mer enn musikk, nemlig med utførlig informasjon om artistene, ekstraopplysninger om utgivelsene.
Vokalisten i Oslo-bandet WE, som også er programleder i NRK, tok kontakt med det amerikanske hovedkvarteret, sendte en prosjektbeskrivelse, og fikk tvert ja.
– Det er selve drømmen for et musikkhule som meg! stråler han.
Platejakt
«Drunk in a ditch» tar for seg både kjente og mer obskure band, og låtutvalget spenner fra 1969 til 1980.
Thomas Felberg, født i 1972, var allerede i tiårsalderen mer enn middels interessert i musikk, og hver gang ukelønnen kom, reiste han ned til byen og antikvariatet Bjørn Ringstrøm. Der kunne man kjøpe brukte plater for en tier.
Det gjaldt å få mest mulig musikk for pengene, så billigbunken ble finkjemmet.
Er ikke det litt rart, siden Felberg vokste opp på midten av 80-tallet?
– 70-tallet var uglesett på den tiden, og skulle du ha kvantitet, måtte du i bunken merket 10 og 20 kroner Vi er på plass der det begynte, og ekspeditør Eirik B. Fonn smiler gjenkjennende når Felberg mimrer entusiastisk mellom platehyllene.
– Jeg var her som en tiåring, må ha plagen vettet av dere med alle spørsmålene. Herregud, hadde nesten ikke peiling; valgte mange plater på grunn av omslaget. Klart det ble noen bomkjøp. Jøss, har dere fremdeles de gamle skiltene. Fett!
Felberg blar i bunken og bryter ut i sin karakteristiske rampelatter.
– Hæ hæ hæ! Se her’a. Fremdeles mye fett å finne. Yes’ «Relayer», originalutgaven på Atlantic. Går det an å sette den i billligbunken?
– Enig. Men se hvor slitt den er, sier Fonn. –.Sjelden å se herpa eksemplarer av den typen plater. Skal liksom være mer sofistikerte folk som spiller sånt.
Samle, samle
Hjemme på gutterommet satte han sammen kassetter. Så var det å ta med spilleren bort til de andre som hang ved hoppbakken og skru opp lyden.
– Hvis ikke klubben var åpen, hendte det vi drev rundt og lette etter fester vi kunne kræsje. Akkurat som Christopher Nielsens Narvere. Hæ hæ hæ! Trur’u jeg kjenner meg igjen i seriene hans, eller? Hvis vi til slutt kom inn på en fest, kuppet jeg anlegget og satte på tapen min. Ingen turde å ta den av, de visste at noen av gutta var hypp på å slåss vettu. Hæ hæ hæ!
Hvis det ikke skjedde noe den kvelden?
– Da havnen vi her, sier Thomas mens han tar en slurk av ølen på en stein i skogholtet.? På grøftefylla. Drunk in a ditch. Hæ hæ hæ!
Et band blir til
De dagene fritidsklubben på Hovseter var åpen, var Thomas fast gjest.
– Det var lov å røyke der, og alle var der. Vi puslet litt med musikk også. Jeg sto og gaula i en mikrofon og DonDons sto og spilte på en gitar. Da spurte fritidslederen hvorfor vi ikke dannet et band? Jeg var 14 år og lagde mine første låter. «Watermelon Woman» var den aller første. Han synger flere linjer fra den, ler rått.
En annen het «Sunday Morning Hangover».
– Hæ hæ hæ! 14 år gammel, ante ingenting om hvordan det var å være fyllesjuk. Hadde ikke peiling!
Fra Hovseter til New Delhi
DonDons hadde en bror, Kristvaag, som spilte trommer. Og en kompis av DonDons anbefalte Goshie, som var sivilarbeider på en barnehage i nabolaget som bassist. Slik oppsto bandet WE.
– Vi begynte her oppe, sier Felberg foran den hvite betongklossen der klubben ennå holder til.
– Fra Hovseter til New Delhi. Det viser at det er håp for alle. Hæ hæ hæ!
For skolegang ble det lite av, det var alltid rocken som trakk.
Felberg droppet ut av førstegym, begynte i platebutikk. Først Imerslund som lå i Arkaden. Senere ble det Voices Of Wonder. Med en glupende appetitt på plater og en formidlingstrang utenom det vanlige, ble det etter hvert radio.
– Jeg havnen i MusikkMisjonen i 2002, og senere året etter i programmet til Harald Are Lund. Nå er han fast inventar hver mandag klokken 20 til 22. Og selvfølgelig fast ferievikar når Harald Are har ferie.
WE ga ut sitt debutalbum i 1994, «In a field of moose», på eget selskap. Første kritikken var ikke nådig.
– Håkon Moslet skrev i bladet Puls: «Det har kommet mange gode utgivelser på eget selskap. Dette er ikke en av dem». Jeg har minnet ham på det i gangen på NRK. Hæ hæ hæ!
Nå regnes WE som ett av landets beste hardrockband, eller kosmisk bikerrock som Thomas kaller musikken deres.
Deres siste album «Smugglers» ble kronet med både Alarmpris og Spellemannpris i 2004. WE ble også kåret til årets liveband. Neste år kommer oppfølgeren.
– Få med deg at vi ser både fremover og bakover; samme uke som «Drunk in a ditch» kommer, slipper vi første band som ikke er WE på vårt eget selskap, Nunmusic. Jaqueline fra Elverum. De er bra!
Rock og cocktails
Thomas Felberg er også en av byens første rocke-DJ-er. Det begynte på Ny-Lon, der han var med på å hente inn andre rockere med en fet platesamling til kvelder med Rock og cocktails. Det er senere blitt fast takst andre steder i byen.
Samleren «Drunk in a ditch» har også mye hardrock i seg.
–.Men den er også groovy, mener Felberg, som forteller at han allerede har planer om oppfølgere hvis dette skulle gå bra.
–.Siden denne samleren tok for seg barn- og ungdommen, må neste ta for seg tiden da jeg nettopp hadde flyttet hjemmefra. Har tenkt å kalle den «Stoned in the park». Hæ hæ hæ!
