musikk

Det er når Madonna inntar John Travoltas dress fra discofilmen "Saturday Night Fever" (1977) at hun tar det avgjørende og knusende grep på publikum. Hennes imitasjon og parodiering av Tony Maneros (Travoltas rollefigur) machodans er forrykkende og hysterisk morsom. Med et enkelt grep viser hun hvor mye mer jenter kan foreta seg innenfor populærkulturen nå enn for 30 år siden.

Sild i tønne

På funky vis smir hennes svært gode band sammen The Trammps discomanifest "Disco Inferno" fra nevnte film med Madonnas egen feiring av dansemusikk, "Music". Sterkt rødt neonlys blinker ut i den danske natten og får oss til å glemme at vi står titusener som sild i tønne på en trist gigantmatte.

Musikken Madonna digget som tenåring, er konsertens underliggende tema. Den som fikk henne til å drømme om å bli stjerne. Hun fremfører "Lucky Star" i Agnetha og Frida-trikot og en kappe med "Dancing Queen" skrevet på ryggen. Sydenfest-versjonen av "La Isla Bonita" vekker minner om "Fernando". Med en selvsikkerhet som omtrent bare Madonna kan oppvise, avsluttes kvelden med en dunkende og deilig "Hung Up", bygget på en Abba-sampling. Den slanke, silikonstruttende 48-åringen spretter rundt som en våryr kanin, og publikum henger seg på. Å, herlige showbiz!

Hun slår an tonen to timer tidligere. Showet, som ikke kommer nærmere Oslo enn dette, starter med at hun stiger ut av en gigantisk discokule. Hun spleiser Donna Summers elektroniske pionerverk "I Feel Love" med sin egen "Future Lovers". Forsøket på å bygge videre på nattklubbstemningen i "Get Together", tar den skandinaviske sommerkvelden rotta på.

Dekadense

Ingen popartist har et mer katolsk navn enn Madonna. Kanskje er det derfor ekstra vondt for paven at hun så tydelig henger AIDS-ansvaret på Den katolske kirkens holdning til prevensjon. Med tornekrans henger hun på korset og synger "Live To Tell" mens et telleverk raser opp til 12 millioner. Det er antall foreldreløse barn i Afrika som følge av AIDS. Det er effektivt, men kontrasten til den urbane dekadensen hun like etterpå utstråler som diskodronning, kan oppfattes som smakløs.

Nyheten om at korsfestelse inngikk i turnéen, fikk kristne, jødiske og muslimske organisasjoner til å gå sammen om en avskyresolusjon. Hun oppnådde iallfall at de gikk sammen om noe. Men når hun samtidig forfekter sin egen kvasireligion, som i "Isaac", blir det noe emment over det hele. Hun er bedre som provokatør enn som prest.

Vi får også en avdeling med svartkledd gitarrock. Under "I Love New York" står hun som ilsk punkejente og hamrer på gitaren. Låten ender i en showbiz-versjon av støyrockerne Sonic Youth. Om det er patetisk, kan vi diskutere siden. Underholdende er det.

Det sier mye om Madonnas selvsikkerhet at hun setter seg på scenetrappen og småprater med det enorme publikumshavet. Hun får titusener av stemmer med seg på følgende rop: "We want peace, we don't want war, fuck George Bush, he's a whore!"

Billig, ja visst, men like fordømt kraftfullt. Slik det meste denne damen foretar seg på scenen, er.