musikk

Det er rart, nesten søtt, å se på Kristopher Schau der han står foran bandet til Elvis Presley. Bølla Schau. Han som spiller rock så blodet siler på Last Train, herjer hemningsløst med hvitevarer på Øyafestivalen og kringkaster sitt eget forfall ut i de tusen hjem.
Nå synger han sentimentale "Don't Cry Daddy" med konsentrert, mørk røst. Han er kry og nervøs på en gang. "Det er en stor ære å synge med verdens beste band," sier han ydmykt etter at alt har gått bra.

Det er all mulig grunn til ærefrykt når man står med TCB-Band i ryggen. Gitarist James Burton, bassist Jerry Scheff, trommis Ronnie Tutt og pianist Glen D. Hardin har spilt tusen konserter med Elvis. De er fortsatt fenomenale musikere.
Bandet spiller sin tidligere arbeidsgivers musikk med intensitet og glød, lekende lett og tungt pulserende på en gang. Og de gjør det med smil.

De er forsterket av gitarist, kordamer og blåserrekke fra Norge (alle gjør en utmerket jobb). Det låter nesten like fett, bredt og svært som på konsertalbumet "On Stage" fra 1970. Dette er deres kveld. Trond Granlund, Henning Kvitnes, Dag Rune Ellingsen, Stephen Ackles og Paal Flaata står i skyggen Elvis kastet for 29 år siden.

Granlund synger støtt, men blir først ordentlig varm i trøya med femte låt, en strålende versjon av "Heartbreak Hotel" der han og Burton finner hverandre. Kvitnes synger med røff uteliggerstemme, men er fjernt fra Elvis der han står i dressjakke og cap med blikket festet på tekstark. Men når han synger en flott "Always On My Mind", forsvinner han inn i sangen. Bak ham flagrer bilder av Elvis og Priscilla i lykkelige dager.

Ackles er nærmest nonchalant der han slentrer rundt i helsvart. Han får de grandiose balladene til å bruse, men dette er mer show off enn sterke følelser. Først når Ackles og Burton fyrer hverandre opp i en forrykende "Johnny B. Goode", overbeviser han virkelig.

"Nå kommer han som synger fletta av oss alle sammen", sier Kvitnes i sin introduksjon. Og han har rett. Paal Flaata (eks-Midnight Choir) er den eneste som synger med den innerste stemmen, den som vi kaller sjel. Han får TCB-Band til å spille avgrunnsballaden "Help Me" for første gang siden Elvis sto foran dem, og får frem den sårbarheten som var gjemt bak de paljettblinkende dressene. Fabelaktig.