musikk

Konflikten mellom Roger Waters og de tre andre er blant rockehistoriens mest uforsonlige. Veggen mellom dem synes umulig å rive ned.

Men 2. juli 2005 skjer underet, den mest usannsynlige forening av bitre fiender siden Yassir Arafat og Yitzhak Rabins håndtrykk i Det hvite hus ti år tidligere. Under den Bob Geldolf-initierte Live 8-konserten holder Waters, Gilmour, Mason og Wright konsert sammen for første gang på 24 år. Ifølge Gilmour en markering mot USAs holdning til gjeldssanering for fattige land.

Konserten utløste et voldsomt salg av gamle Pink Floyd-plater. I intervjuer høsten 2005 sa Waters at han elsket å spille med Pink Floyd igjen og at det ikke lenger er utenkelig med et gjenforeningsalbum. Gilmour avfeide tanken med at det var helt utenkelig.

Hypnotisk

Pink Floyd er rockegigantene som ikke vil være rockestjerner. De har skjult seg bak fikse plateomslag og sceneshow med flyvende griser, oppblåste blekkspruter og styrtende fly. De har til og med gjemt seg bak en vegg og latt et substitutt-band opptre som dem - men det var for å illustrere budskapet i "The Wall".

I fem decennier har gruppen hatt et enormt platekjøpende publikum i sin hule hånd - nesten uten hitsingler. Klangen av Pink Floyds atmosfæriske musikk har hypnotisk effekt på ellers sindige voksne mennesker.

Piper At The Gates Of Dawn

Poeng: 6
(1967)  
Tekstene er som snedige, surrealistiske barnerim. De handler om gnomer, katter, mus, sykler, fugleskremsler - og verdensrommet. Syd Barretts komposisjoner er foruroligende og fortryllende. De er søte og sære. De er helt ute av normal rockefasong, men sitter likevel som et skudd. Barrett kombinerer noe som ligner vimsete enfold med hemningsløs eksperimentering, og får det til å gå opp. Låtene tar sinnssyke (her er ordet berettiget) hjerneflukter, sterkt preget av LSD-bruk, men begynner og ender i temaer og riff som er solid forankret i pop. Før albumet kommer ut har Pink Floyd allerede tatt steget opp fra den flimrende psykdeliske undergrunnen med singlene om "Arnold Layne" og "See Emily Play". Albumet dundret rett inn på topp 10-listen i Storbritannia.

Høydepunkter:  "Astronomy Domine", "Lucifer Sam", "Matilda Mother", "Interstellar Overdrive" og "The Gnome".

A Saucerful Of Secrets

Poeng: 4
(1968)
Alt ligger til rette for at Syd Barrett og guttene hans skal bli store stjerner. De har kredibilitet i klubbmiljøet og kommersielt grep. Bandets sjef har karismatisk utstråling og intense øyne. Det kan ikke gå feil, men gjør det så til de grader. Barrett kræsjlander inn i psykiatrien og har aldri helt reist seg siden. Han bidrar ikke med mer én låt, «Jugband Blues», på oppfølgeren. Det gir de andre mulighet til å slippe til. Her er mer svevende, atmosfærisk musikk og lydcollager enn vinnende popgalskap. Men selv om «A Saucerful Of Secrets» mangler debutens magi og eksepsjonelle låter, er kvalitetene som skal gjøre Pink Floyd til et av verdens største rockeband, til stede.

Høydepunkter: «Remember A Day», «Set The Controls For The Heart Of The Sun» og «Jugband Blues».

Umma Gumma

Poeng: 3
(1969)
Etter et album med stillestående filmmusikk, «More», er Pink Floyd tilbake med et dobbeltalbum. De fire medlemmene står bak hvert sitt verk, som til sammen utgjør halve albumet. Albumet består for en stor del av avantgardistiske krumspring som ikke forløses. Resten er tente sceneversjoner av bandets romhymner. Begge deler viser hvilken utmerket musiker hvert enkelt medlem er. Albumet gjør Pink Floyd til en sentral kraft i den progressive musikkbevegelsen, men flere av studiobidrag virker selvopptatte og humørløse.

Høydepunkter: «Astronomy Domine» og «Careful With That Axe, Eugene»

Atom Heart Mother

Poeng: 3
(1970)
De åpner låters landskap. Første halvdel består av tittellåten, et verk i seks deler. Bandet er utvidet med kor og orkester. Det har en atmosfære som låner mye fra klassisk musikk. Låten løftes av Dave Gilmours karakteristiske glidende gitarsoloer. Dette er så tidsriktig progrock at albumet topper salgslisten i Storbritannia. Musikken tipper for ofte over i det overpretensiøse, særlig mot slutten av tittelmelodien. Resten av platen består av dempet ballademateriell som har sine nydelige melodiske partier. Avsluttende «Alan";s Psychedelic Breakfast» er et sjeldent tilfelle av Pink Floyd-humor, der stekt egg inngår i instrumenteringen.

Høydepunkter: «If» og «Fat Old Sun». VG-lista: 13. plass, 3 uker.

Meddle

Poeng: 5
(1971)
Bandet skreller vekk igjen pompøsiteten. Borte er kor og orkester. De bærer musikken alene, men krydrer lydbildet med mange små detaljer. Det viktigste er at de har klart å omsette energien de rapporteres å ha på scenen, til studiomateriale. Den pågående åpningslåten «One Of These Days» har driv, og det er det ikke så mange Pink Floyd-låter som har. Selv om albumet også har en sine episke sider, ikke minst den 23 minutter lange forførende og vakre «Echoes», høres Pink Floyd ut som et jordnært band. De utforsker, leker og prøver - og de gjør det sammen. Lydbildet er organisk og lite utflytende. Flere låter gir faktisk Beatles-assosiasjoner.

Høydepunkter: «One Of These Days», «Fearless» og «Echoes».

Dark Side Of The Moon

Poeng: 6
(1973)
Etter et lite år kommer de fire lydridderne krypende ut av Abbey Road studio igjen. De har med seg et banebrytende verk med uhyre velplasserte lydeffekter ingen hadde hørt maken til. Sangene flettes sammen til en mørk, gripende og uvirkelig helhet. Den blir som en verden i seg selv. Her går uhygge og velvære opp i en altomgripende enhet. Intensjonen er å skildre hva som gjør folk gale - tidspress, pengejag og fremmedfrykt. Syd Barrett spøker i kulissene: «If the band you";re in starts playing different tunes/ I";ll see you on the dark side of the moon». Over en grunnmur av hjerterytmer, sekundvisere og kassapparater skapes kunstrockens mesterverk. Gilmore spiller som den gitarhelten han er. Albumet har både melodisk pondus og pulserende fremdrift.

Høydepunkter: «Breathe», «Time», «Money» og «Brain Damage». VG-lista: 2. plass, 78 uker.

Wish You Were Here

Poeng: 6
(1975)
Forventingene er så enorme at «Wish You Were Here» blir møtt med lunkne kritikker. For i stedet for å bygge videre på lydslottet, tar Pink Floyd det hele ned. Sangene er enklere og albumet er mer nedstrippet enn forgjengeren. Men det er nettopp det som er platas styrke. Disse praktfulle låtene får skinne i fred, de trenger ikke operadamer eller lydeffekter. Sangene er stinne av følelser som er dramatiske nok i seg selv. Albumet er et musikalsk sørgeslør, en hymne til en venn som har gått seg bort i eget hode. Bandet spiller med inderlighet. Her spøker ikke Barrett i bakgrunnen, han er selve hovedtemaet og platen begynner og slutter med «Shine On You Crazy Diamond». «Have A Cigar», som gjestesynges av folkrockeren Roy Harper, er en harselas med platebransjefolk.

Høydepunkter: «Shine On You Crazy Diamond», «Have A Cigar » og «Wish You Were Here». VG-lista: 2. plass, 24 uker.

Animals

Poeng: 2
(1977)

Waters skrev tekstene til de to forrige albumene, men nå gjør han Pink Floyd til sitt prosjekt. Han er svært fascinert av menneskesamfunnets begredelige sider og tar en George Orwell: Dette handler om dyr, men gjør selvfølgelig ikke det likevel. Hundene er utsugere, grisene er moralister og sauene er nikkedukker. Men dette er ingen ny «Animal Farm». Det er bare en gold og langdryg rockeplate uten refrenger. «Dogs» har ikke kraft eller kvalitet nok til å bære 17 minutter, og 11 minutter lange «Pigs» høres ut som noe som har ligget på overskuddslagret siden «Dark Side Of The Moon» - med god grunn.
Høydepunkt: «Pigs On The Wing». VG-lista: 2. plass, 19 uker.

The Wall

Poeng: 4
(1979)
Gilmour og Wright lager solo- album, mens Mason produserer punkbandet The Damned. Imens omgjør Roger Waters sine barndomstraumer til historien om Pink som ender opp som fascistleder - ikke ulikt Bowies «Ziggy». Men de tre blir med å spille inn dobbelalbumet «The Wall». Det er en dyster og overvektig rockeopera om den avstumpede og usympatiske rockestjernen Pink. Et autobiografisk og freudiansk verk der Waters tar ut sitt sinne mot det britiske skolesystemet og politiske etablissement. Waters er imidlertid mer opptatt av å fortelle historien enn å lage gode låter, og albumet er tildels masete og pompøst. Det beholder imidlertid nerven hele veien og noen superbe sanger holder albumet oppe. Produksjonen er strøken. Albumet selger enormt, etter hvert nærmere 25 millioner eksemplarer bare i USA.

Høydepunkter: «Hey You», «Nobody Home» og «ComfortablyNumb». VG-lista: 1. plass, 35 uker.

The Final Cut

Poeng: 2
(1983)
Waters insisterer på å spille inn låtene som de andre hadde avvist til «The Wall». Det er ikke mye nerve i Gilmours soloer. Albumet har undertittelen «A Requiem For The Post War Dream» og er et mørkt, bistert og overtydelig antikrigs-epos, skapt mens Falklandskrigen pågår. Waters bygger tekstene på sitt traumatiske forhold til farens dødsfall under annen verdenskrig, Musikken og lydeffekter brukes som kulisser for historien. «The Final Cut» mangler den gode Pink Floyd-flyten, samt gode låter. Waters"; sinne er utvilsomt ekte, men her evnet han ikke å komme med annet enn selvfølgelige betraktninger.

Høydepunkt: «The Final Cut». VG-lista: 1. plass, 11 uker.