Stjernetreffet i platestudio mellom Robert Plant og Alison Krauss har gitt full utelling, og "Raising Sand" går dermed helt til topps på Aftenpostens liste over årets beste album. I år er det tydelig at de gamle er eldst. Foto: Mark Humphrey
Stjernetreffet i platestudio mellom Robert Plant og Alison Krauss har gitt full utelling, og "Raising Sand" går dermed helt til topps på Aftenpostens liste over årets beste album. I år er det tydelig at de gamle er eldst. Foto: Mark Humphrey
Årets 25 beste CD-er
Våre musikkanmeldere har jobbet seg gjennom platebunkene for å plukke ut det beste 2007 har hatt å by på innen populærmusikk, jazz og elektronika.
1 Robert Plant/Alison Krauss: "Raising Sand" At superstjerner går sammen om å gjøre sideprosjekter er ingen garanti for at resultatet blir vellykket. Men denne duoen har opplagt truffet en nerve hos mange, også hos Aftenpostens anmelderkorps. Robert Plant er Led Zeppelins vokale kraftsenter, mens Alison Krauss er bluegrassmusikkens himmelske røst. Å koble disse to virket nok litt sært for mange, men resultatet har blitt en skikkelig fulltreffer. Det er to store stemmer som møtes på denne platen. Deres lydhørhet og følsomme sensibilitet for hverandres musikalitet er grensesprengende. "Det er vakkert, komplekst, følsomt og begeistringsfullt givende. Det musikalske spennet er stort, fra blues, country, gospel og bluegrass til R&B. De kler hverandre umåtelig godt, samtidig som de begge strekker seg ut over sitt eget musikalske revir", skrev Aftenpostens anmelder da albumet ble sluppet i slutten av oktober. Robert Plant blir ikke mindre aktuell av at han spiller en eksklusiv gjenforeningskonsert med Led Zeppelin neste uke i London. Absolutt en god høst å være ham.
2. The White Stripes: "Icky Thump" Selv om garagerockbølgen forlengst er over, klarer The White Stripes fortsatt å imponere med sin primitive bluesinspirerte rock på sitt sjette album "Icky Thump". Lydbildet er fortsatt det samme, men de har denne gangen fornyet seg ved å flytte backlinen fra fabrikkstøy og lukten av svidd gummi i motorbyen Detroit, til et studio i countryhovedstaden Nashville. "Her har de utforsket den hvite manns blues med mandolin, banjo og steelgitar, og vist at stripekjemien fortsatt lever i beste velgående", skrev Aftenpostens anmelder, og trillet en solid femmer til duoen i våres.
3. Arcade Fire: "Neon Bible" Arcade Fire følger opp albumet "Funeral" fra 2005 med fynd og klem. Det er nesten som om de gjentolker seg selv, vel å merke uten gjentagelsens klamme påtrykk. I utgangspunkt er lydbildet lett gjenkjennelig, med sin hemningsløse nyanserikdom. Disse canadierne er mestere av det storslagne, det komplekse og viltre, og smittsomt fengende. Deres bevisste veksling mellom kaskader av lyd og smertefull dysterhet virker til tider spektakulært. Dette er overveldende, energisk orkestrert rock, mens sangenes tematikk derimot er alt annet enn lystig. Denne tvetydigheten mellom musikalsk vilterhet og alvorstunge tekster er deres spesialitet.
4. Wilco: "Sky Blue Sky" Chicago-bandet vender tilbake til de enkle, jordnære sangene. De har samme oppmerksomhetssugende og intime kvaliteter som Gram Parsons, John Lennon og Neil Young hadde på første halvdel av 1970-tallet.
5. My Midnight Creeps: "Histamin" MMCs mørke og møkkete rockeunivers kommer virkelig til sin rett på deres andre album. Dette er et band med enormt potensial. Dessverre fører Robert Burås' tragiske død til at vi ikke får høre hvor dette kunne gått videre.
6. Kanye West: "Graduation" Kanye West fortsetter brobyggingen mot det hvite middelklassepublikumet, ved å lage lettfordøyelig, men likevel feiende flott hip hop. Ikke rart han slo 50 Cent i antall solgte plater i høstens store hip hop oppgjør.
7. Iron and Wine: "The Shepherd's Dog" Med øre for fengende pop og personlig farget americana finner Iron And Wine veien helt hjem. Råskap er det fint lite av i deres verden. Her er det stillferdigheten som rår.
8. The Babyshambles: "Shotter's Nation" Istedenfor å bli enda en spiker i kisten til den britiske skandalerockeren Pete Doherty, har Babyshambles andre album blitt en musikalsk oppreisning for hele bandet, hvor de viser at de fortsatt evner å overraske sitt publikum.
9. Richard Thompson: "Sweet Warrior" Strøkent album fra en kvalitetskar. Tittelen er også svært beskrivende, fordi musikken ofte er langt søtere og mer sprudlende enn tekstene. Gitarspillet er som vanlig frydefullt.
10. Arctic Monkeys: "Favourite Worst Nightmare"
Det er tøft å følge opp et rekordselgende debutalbum. Men Arctic Monkeys klarer det fint ved å fortsette i samme spor, med energiske erkebritiske riff og melodier.
Følgende anmeldere har levert inn lister: Arild Andersen, Cecilie Asker, Svein Andersen, Asbjørn Bakke, Harald Fossberg, Robert Gjestad og Helle Skjervold. Hver av dem har gitt poeng til sine favoritter av både norske og utenlandske plater. Den beste på listen har fått 25 poeng, den nest beste 24 poeng osv. Deretter er alle poengene blitt slått sammen og satt i rekkefølge. I de tilfellene hvor to plater har fått like mange poeng, har den som har fått best uttelling hos flest anmeldere, havnet øverst.
