musikk

Hardingfela, dette vakre instrumentet med den vidunderlige og spesielle klangen, så full av nedarvet tradisjon og evig mystikk. Denne varianten av fiolinen er noe av det norskeste av det norske vi har, selv om vi ikke helt vet hvor den stammer fra. Den har vært spelemannens fremste redskap og en viktig følgesvenn på bygdene i alle livets faser, fra fødselsfeiring og festlige lag til livets slutt. Men også uglesett, hatet og elsket i like porsjoner opp gjennom historien. Folkemusikken er ikke lenger bare bygdemusikk, men like mye bymusikk, og vi møter i dag igjen hardingfela i mange ulike sammenhenger.

Amerika-reisen.

Felespilleren Hallvard T. Bjørgum har tatt med seg hardingfela si inn i et amerikansk landskap, til Hank Williams’ beitemarker. Prosjektet hans starter med to velvalgte Williams-låter og avsluttes med «Myllarguten». «Free Field» er blitt et begrep, og Bjørgum var i sin tid med på albumene med Rick Danko, Jonas Fjeld og Eric Andersen. Så koblingen mellom country, vise og folkemusikk er ikke av ny dato. Denne trioen er også blant vennene vi møter på disse innspillingene. Rammen denne gang er litt løs i kanten, likt og ulikt blandes. Her møtes to verdener, og hardingfela leder an i dansen. Med seg har Bjørgum fått et makeløst stjernelag bestående av gamle The Band-medlemmer, musikere med tilknytning til The Rolling Stones og norske musikervenner. Bjørgums alter ego, Harding Hank, er den vokale brobyggeren i denne musikalske forbrødringen.

Frihetssøkeren.

Musikeren og komponisten Nils Økland tar hardingfela i en helt annen personlig retning. Han er inspirert av folkemusikktradisjonen, men musikken han lager fremstår mer som en hyllest til felas klangverden og muligheter. Sporene han etterlater seg i musikken, er mangfoldige, selv i de mest meditative partiene fornemmer du viljen til nyskapning. Det blir en reise i tid og rom. Han spiller også barokkfele og viola d’amore, men det er hardingfela som griper rommet sterkest. Det er et eget sug i musikken. Aldeles solo utforsker han spennet mellom det nære og det mer fritt flytende. Monograph blir som en nedtonet og inspirert musikalsk renselse i skjæringspunktet mellom tradisjon og et nyoppdaget klanglig univers.

Tradisjonsbæreren.

Den unge platedebutanten Gro Marie Svidal tar for seg et knippe gamle slåtter fra vest i landet, bl.a. fra Jølster og Sunnfjord. Hun er en tradisjonsbærer som evner å dra disse gamle melodiene inn i vår tid. Spillet er varmt, fengende og ikke minst lydhør for nyansene i rytmikk og tone. Med all tydelighet viser Svidal at det er utøverens personlighet som levendegjør musikken. Her ivaretas både det rytmiske så vel som det melodiøse på en utsøkt måte. Man blir ganske enkelt nysgjerrig på denne utøveren.

Opprøreren.

Synnøve S. Bjørset fra Jølster er en hardingfelespiller som går rett på sak. Gammel musikk spilt med trøkk og pågangsmot. Hun driver ikke med utbroderinger og ornamentering for å skaffe seg ekstrapoeng. Spillet er vilt, medrivende og oppfinnsomt. Når det er sagt, er hun også en dyktig stemningslegger med varhet for finspillet. Det er noe storslagent i hennes omgang med fela som smitter over på lytteren. Tradisjonsmusikken trenger frekkaser, eller opprørere om du vil, av hennes kaliber. En flott veiviser inn i både det kjente og mindre kjente av vår slåtteskatt. Vel spilt.

Utradisjonell stryketrio.

Trioen Glima består av hardingfelespillerne Torunn Raftevold Rue og Ragnhild Knudsen, sistnevnte også på bratsj, og Helene Waage på cello. Trioen har spilt sammen siden 1997 og er spesielt aktive i Telemark. I deres kammermusikalske setting oppleves hardingfela som noe friskt og annerledes. Dette er tradisjonell folkemusikk, men lydbildet får frem nye nyanser i musikken uten at de bryter med grunntonen i tradisjonsuttrykket.