Ti band på to scener - det blir en lang kveld av slikt.
La oss begynne nede i kjelleren der Kraanium klinte til med hektisk detah/grind slik man gjorde det på slutten av 80-tallet. Vokalist Grindmaster Flesh har et suverent sangtriks - plutselig fløyter han som en psykotisk fugl!
Hørt mye tyrkisk black metal i det siste? Episode 13 har en bamse av en bassist som knurrer om kapp med firestrengeren og en vokalist som med liksminke og gasbind surret rundt seg mest ser ut som en zombiemumie på rømmen. Om de låt bra? Tja...
Polske Azarath har taket på hissig death/black metal, mens britiske Ramesses flater ut folket med dunderseig doom/black metal spilt som Black Sabbath med håndbrekket på. Vokalist/bassist Adam Richardson svaier frem og tilbake ved mikrofonen mens ekkobrølene smeller i veggene. Ganske besnærende, egentlig.
Siste band ut på John DEE er Unearthly Trance fra New York. Også de satser på sirupsriff, men spilt med mye mer aggresjon.
Oppe i selve er det kvelden for de gode, de greie og de kjedelige:
Negura Bunget imponerte på Maiden under klubbdagen i fjor, men på den store scenen mister de litt av trøkket. Lyden får ta litt av skylden, for nå mister deres miks av atmofærisk black metal og 70-talls progressiv rock med folketoner trøkket fra forrige oslobesøk. Beste øyeblikk: Når vokalist/gitarist Hupogrammos banker løs på en opphengt planke med trehammere!
Ikke mye plankekjøring når Kampfar fra plankebyen (Fredrikstad) dundrer løs med sin knallharde black metal med folk-elementer!
Bandet går ut i hundre mens røykteppet ligger tung over scenen som en belyst i grønt. Trolsk så det holder. Vokalist Dolk girer seg og publikum opp: Slår seg på brystet, fekter og brøler til oss i salen uten å ense om mikrofonen er i nærheten eller ei. Han greier det kunststykket å være aggressiv og samtidig jovial! Slikt blir det fest av!
Det er antagelig første gang det har vært allsang på en black metal-konsert.Og det blir vel en stund til neste...
- We don't play love songs. Love songs are boring! We play hate songs! The Batallion fra Bergen gjorde en glitrende konsert i fjor, og kom på kort varsel da svenske Meshuggah måtte trekke seg fra festivalen.
De skuffet neimen ikke i år heller: Gutta har den svarte CV'en i orden, med bakgrunn i band som Old Funeral (der Varg Vikernes spilte før Burzum), Borknagar, Grimfist, Deathcon og Taake er det duket for death/black metal på gamlemåten med festsleng.
Det er full rulle fra første anslag, og frontmann Stud Bronson bjeffer ut tekstene mens Lust Kilman (gitar) og Colt Kane (bass) trøkker på alt de kan. Kall det bikermetal, festmetal eller hva du vil - du går uansett fra en The Batallion-konsert med et fett smil klistret i ansiktet.
Smilet slukner dessverre under kveldens siste band, det nederlandske death metal-bandet Pestilence er langtfra noe høydepunkt denne dagen. Da er det mulig greske Septic Flesh med sin svært orkestrerte og gjennomsamplede black metal ville vært et bedre alternativ på toppen av plakaten - her snakker vi mørkt og mektig, selv om låtmaterialet ikke holder hele veien. Eller hva med The Batallion? Da hadde festen neppe endt i ett-tiden om natten!
Dagens replikk:
We don't play love song. Love Songs are boring. We play hate songs! Stud Bronson i The Batallion klargjør på Rockefeller.
Øyeblikket:
To gamle menn i folkedrakter som sitter og strigråter under Wardruna-konserten på Vikingskipmuseet. Rørt, ikke fortvilet, vel å merke.
Dagens roligste:
Vakten på Rockefeller som hadde en stille økt. Han satt med en bok da vi kom for første bandet, og satt i samme stilling fem timer senere. Da var halve boken lest.
Les også:
Inferno er i gang! Anmeldelser fra onsdagens klubbkveld
- Vi spiller aldri mer! Det finnes ikke nok penger til å kjøpe Darkthrone
Slik begynte Darkthrone Fenris gir bakgrunnen til hvordan og hvorfor de påvirket black metal
Se bilder
annonse > Møteplassen - Finn kjærligheten på nettet Letsdeal.no - Daglige deals innen restaurant, helse, mote og mye mer Prisjakt - kunnskap før kjøp FINN.no - Mulighetenes marked
